Monthly Archives: februar 2014

Etatsdirektør Hagen?

Carl I. Hagen oppnår med sitt forslag om integreringsetat nøyaktig det han ønsker. Oppmerksomhet og indignasjon fra omtrent alle andre. Nettopp det har vært strategien til Hagen og Fremskrittspartiet så lenge partiet har eksistert.

Hagen foreslår et ganske konkret tiltak som han vet kommer til å bli nedstemt. Han har lang politisk erfaring, og jeg regner med at han ikke er så naiv som han har kalt sine politiske motstandere gjennom de siste førti årene, og tror at han vil få gjennomslag.

Frp-koden
Men da kan han om noen år si at Fremskrittspartiet har foreslått konkrete integreringstiltak som de andre partiene har stemt ned. Dette gjør at Frp blir det partiet som viser handlekraft, selv om de ikke gjør noe som helst, men bare på grunn av ren vilje til handling. Så, de som fortsatt lurer på hva som er Frp-koden, dere har nettopp fått svaret.

Men hvis vi nå legger indignasjonen litt til side og går inn på hva det er Carl I. Hagen foreslår. Han vil ha en egen integreringsetat som skal ha det overordnete ansvaret for å påse at innvandrere blir integrert i det norske samfunnet. Dette skal gjøres gjennom å gi råd, som for eksempel at barna skal se på norsk barne-tv. Etaten skal også advare mot søskenbarnsekteskap, opplyse om lover og regler i det norske samfunnet, dra på hjemmebesøk osv. I motsetning til hvordan man ellers oppfatter politikere er Hagen veldig konkret i forslaget sitt. Men hvis man besitter noen historiekunnskaper fra relativ nær historie, gir ikke dette forslaget gode assosiasjoner. Mener Hagen, forkjemperen for individets frihet, han som så mange ganger har vært indignert over den sosialistiske tvangsideologien som har rådet i Norge, som ikke gir enkeltmenneskene valgfrihet, mener virkelig den samme Carl I. Hagen at en kommunal etat skal føre kontroll over hvilket språk det snakkes hjemme hos folk, hvilke tv-kanaler og programmer man ser på, hvem sine bursdagsselskaper ungene er i, og hvis dette ikke gjøres så skal integreringsetaten pålegge familiene å delta på kurs, og i strengeste tilfelle gi økonomiske sanksjoner som tilbakeholdelse av offentlige ytelser?

Selv om jeg ofte har vært og er uenig med Hagen politisk, så har jeg oppfattet ham som en forsvarer av individets frihet. Men åpenbart gjelder ikke denne friheten alle, for Hagen makter ikke å se alle som individer. I retorikken som føres, og som har blitt ført, ikke bare av Hagen, men av Frp, så står partiet opp for enkeltindividet, men hvis det er noen som er mørke, eller har et annet morsmål enn norsk, så er de ikke lenger individer, men innvandrere. Denne holdningen syder igjennom i forslaget til Carl I. Hagen.

Ikke noe nytt
I sitt forslag skriver Hagen at skolehelsetjenesten skal dra på hjemmebesøk hos alle nybakte foreldre i Oslo innen to uker etter fødsel. Det er en allerede etablert praksis, ikke noe nytt. Men det nye er at kommuneansatte på hjemmebesøk skal få høre hvilke planer innvandrerforeldrene har for at ungen deres skal lære seg norsk. Man kan spørre seg om Hagen ville ha spurt etnisk norske, hvite nordmenn om hvilken omsorgsplan eller ernæringsplan de har for ungen sin.

I sitt forslag som Hagen legger frem for bystyret i Oslo bruker han tre setninger fra en kronikk jeg skrev i VG om dette temaet. Selv om han har lagt ved hele kronikken som vedlegg til forslaget sitt, så kan det virke som om jeg støtter etableringen av en slik etat. Det gjør jeg ikke. Jeg kan være enig i at det er et problem at barn oppvokst i Norge ikke behersker norsk godt nok når de begynner på skolen. Jeg kan være enig i at det er foreldrenes ansvar at barna sosialiseres og integreres inn i det samfunnet de skal bo og leve i. Men det er et langt stykke frem til å ville etablere en kommunal etat slik Hagen foreslår.

Jeg mener at Hagen, i sin iver etter å integrere innvandrere, enten ikke klarer eller ikke vil se at vi her snakker om sosiale og økonomiske klasser. Hagen vet godt at Oslo er en klassedelt by. Og jeg regner med at han vet at innvandrere har lavere inntekt enn befolkningen forøvrig og at innvandrere har lavere utdanning enn befolkningen forøvrig.

Barnehagen
Samtidig er det slik at er du innvandrer så er det høyere sannsynlighet for at du er fattig, og hvis du som innvandrer skulle bli definert som fattig i Norge, så er det større sannsynlighet for at du blir værende fattig, sammenlignet med befolkningen forøvrig. Hvis Hagen ønsker mer integrering så ville det ha vært et bedre tiltak å fjerne kontantstøtten. Når vi vet at familier har lav inntekt, så vil det være mer lønnsomt for dem å ha ungen hjemme og få penger for det, da vil de naturligvis velge å ta kontantstøtten. Samtidig som man fjerner kontantstøtten kan man utvide ordningen med gratis kjernetid i barnehagen. Foreløpige rapporter viser at de som får tilbud om gratis kjernetid i barnehagen begynner tidligere i barnehagen, samtidig som man ser at de gjør det noe bedre på kartleggingsprøver i første klasse.

Jeg håper at Hagen nå skjønner at det han kaller mislykket integrering ikke bare er uvilje fra ”innvandrerne”, men også maktstrukturer som han selv bidrar til å opprettholde, og gjennom disse gjøre enkelte grupper i samfunnet til underklasse.

Publisert i VG 21. februar 2014

Stortingets protokollhåndbok

Man skal lese mye før øra detter av. Er det ikke det det heter? Uansett… med fare for å bli oppfattet som en nerd (noe jeg egentlig ikke har noe i mot) så har jeg lest Stortingets protokollhåndbok. Relativ artig lesing, kan man si. Det er en håndbok for stortingsrepresentanter og ansatte på stortinget, med andre ordet beregenet for allmuen, men det er ikke hemmelightsstemplet heller. Dog litt vanskelig å få tak for den ligger ikke allment tilgjengelig på nettet. Men jeg fikk tak i et eksemplar, og har nå satt meg inn i hvilke regler som gjelder for antrekk, korrespondanse, tiltale av ulike folk, med eller uten en offisiell tittel, og ikke minst en grundig redegjørelse for hva man skal gjøre, og hvordan, ved H. M. Kongens middag for Stortingets representanter.

Her ser du forsiden på Stortingets protokollhåndbok

Her ser du forsiden på Stortingets protokollhåndbok

De kongelige skal tiltales som Your Majesty eller Your Royal Highness, ellers er det en god del Mr og Madam, eller Your Excellency. Så det gjelder å passe tungen for ellers risikerer man at noen blir litt snurt. Med andre ord, det holder ikke å si Halla Harald. Selv ikke for republikanere.

 

 

 

 

 

 

 

 

Tiltalefomer på engelsk.

Tiltalefomer på engelsk.Trykk på bildet for full størrelse

Kleskoder er heller ikke lett. Men her gir protokollhåndboken en detaljert og grundig oversikt så det skal ikke være mulig å gjøre feil. Mulig at de så det som nødvendig etter at daværende Stortingspresident Kossmo dro på NATO-møte i gul dress i 1994. (Eller kanskje det sier noe om moten på 1990-tallet?)

Kossmo i gul dress. Nei nei nei.

Kossmo i gul dress. Nei nei nei.

 

 

 

 

 

 

 

Protokollhåndboken gir en grundig innføring i hvordan man bør kle seg ved ulike offisielle sammenhenger.

Protokollhåndboken gir en grundig innføring i hvordan man bør kle seg ved ulike offisielle sammenhenger. Trykk på bildet for full størrelse.

Så står det en del om korrespondase, hvordan man skal starte og avslutte offisielle brev og e-post. (Koz og klemz holder ikke, og smiletryner er fy fy). Rangordninger og slikt har vi selvsagt også. (Kongen er kongen på haugen).

Og så, noe språkbevisste mennesker sikkert vil like, jeg avslutter dette innlegget med et sitat fra Stortinges protokollhåndbok:

«Innendørs på Slottet er det røykeforbud, men røyking tolereres i bakre hovedport, etter middagen.»

 

Kilde:

Stortingets protokollhåndbok, stortingets hustrykkeri, 2013.

 

 

 

PS. Det kunne ha vært litt artig å innføre Stortingets protokollhåndbok i skoleverket.

Den afrikanske farm – Karen Blixen

Jeg har ikke lest noe særlig av Karen Blixen. Ikke annet enn det som var obligatorisk pensum på universitetet. Men jeg liker det lille jeg har lest. Nå har jeg lest ferdig en klassiker, nemlig «Den afrikanske farm», som også er filmatisert. Men jeg har ingen planer om å se filmen, selv om jeg har fått høre at den er god. Jeg tror ikke den kan bli så god som boken.

Det er vanskelig å forklare hva boken handler om. Farmen står i sentrum hvor kvinnen i huset prøver å dyrke kaffe. Vi får høre om livets opp- og nedturer, og vi får høre om den hvite manns, eller i dette tilfelle den hvite kvinnes, møte med afrika og afrikanere. Jeg har lest en gammel utgave, fra 1970, og ordet neger er brukt opp til flere ganger. Det var det man skrev dengang.

Boken er relativt lettlest, i hvert fall for en vant leser. Dramaturgien er litt skiftende, det midterste partiet er nok vanskeligst eller tyngst å komme seg gjennom, men de siste hundre sidene er pur glede.

Med andre ord, boken anbefales på det sterkeste.

Ubrukelig studiebarometer

Vi trenger flinke folk innen håndverksfag også, ikke alle kan sitte på kontorer dag inn og dag ut.

På radioen i dag, eller P2 for å være presis, hørte jeg leder Norsk studentorganisasjon (NSO) si at alle studenter burde oppsøke foreleseren et par ganger i uken. Blir det en realitet så vil en del forelesere ikke gjøre stort annet enn å snakke med studenter.

Det er det ingenting galt med, i og for seg, men spørsmålet må da bli, hva ønsker vi at forelesere, som oftest også er forskere, skal bruke tiden sin på.

Altfor lav svarprosent

Bakgrunnen er ”Studiebarometer 2013”, (www.studiebarometeret.no) en studentundersøkelse om studiekvalitet gjennomført høsten 2013 av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Svarprosenten er i seg selv et problem. Bare 32 prosent av de spurte har svart på undersøkelsen, og derfor kan man egentlig avfeie hele undersøkelsen. Da er det litt rart at Aftenposten ikke problematiserer dette i sin artikkel om saken mandag 3. februar.

Vi kan likevel se på resultatene, men først spørre hvem som har svart på undersøkelsen. Jeg vet ikke svaret, men det er rimelig å tenke seg at de som ikke er fornøyde har større tilbøyelighet til å svare på undersøkelsen, for nå ser de en mulighet til å si i fra, si hva de mener om studiet. De som er fornøyde er jo fornøyde og vil kanskje i større grad se bort fra eller la være å svare. Jeg vet ikke om det er slik, men det kan tenkes at det er slik. Ved alle undersøkelser av denne typen må man tenke igjennom slikt, og man bør i hvert fall stille noen spørsmål om dette hvis man skriver en sak om dette i en seriøs riksavis.

Tallene som blir trukket frem i Aftenpostens artikkel er:

42 prosent er ikke tilfreds med den individuelle oppfølgingen og 28 prosent er ikke tilfreds med tilbakemeldingene på eget arbeid. Samtidig er 77 prosent fornøyde, en like stor prosentandel vil anbefale studiet til andre og 79 prosent mener studiet gir gode jobbmuligheter.

Den selvregulerte student?

Det er ikke første gang vi får lese om studenter som synes det er lite oppfølging og lite tilbakemelding underveis på lavere grads studier på universiteter. Det er kanskje ikke så rart, for disse studentene er vant til at læreren legger alt til rette, minner dem på innlevering og prøver. Legger til rette for en ny prøve eller innlevering i tilfelle de ble syke eller bare valgte å ikke ta den akkurat da. De har fått tilbakemeldinger på prøver, skriftlig og muntlig, gjennom hele skoleåret. Da er det ikke rart at det blir et sjokk når du får en forelesning eller to i uken og må selv ta ansvar for å lese pensum og lære deg fagstoffet.

Kvalitet eller kvantitet?

Man diskuterer kvalitet i utdanningen. De siste ti årene, bortimot, har kvalitet vært det samme som at flest mulig skal ta høyere utdanning. I skole- og utdanningspolitikken har man gjort studenter og elever til klienter, brukere eller kunder (velg det du synes passer best). Og man har ført en politikk i retning av ”kunden har alltid rett”. Det er blant annet derfor man har disse brukerundersøkelsene. Det man heller burde stille spørsmålstegn ved er om alle burde ta universitetsutdanning. Vi trenger flinke folk innen håndverksfag også, ikke alle kan sitte på kontorer dag inn og dag ut. Det andre man kan spørre seg er hva vi vil at foreleserne på universitetet skal drive med. Skal de bruke mye av sin tid til å fortelle studenter hva de kan og ikke kan, eller skal de bruke tiden sin på forskning? Undervisningen på universitetene er forskningsbasert, og mange av foreleserne har mye kunnskap på sine felt. Den kunnskapen har de skaffet seg gjennom forskningsarbeid. Kvalitet er at de får fortsette med forskningen, og deretter å formidle kunnskapen til nye generasjoner. Noen annet vil være å undergrave hele ideen om kunnskapssamfunnet.

Publisert på radikalportal.no 6. februar 2014

Pedagogikk i hverdagen

Gir du en mann fisk, har han mat for dagen,
lærer du en mann å fiske har han mat for livet.

Kan du huske sist gang du lærte noe nytt? Kan du huske hvordan du lærte det? Jeg har lært å skifte pære i baklyset på bilen min i dag. For to timer siden visste jeg ikke hvordan. Jeg visste ikke engang hvor jeg skulle begynne. Men jeg har flere venner som har et lidenskapelig forhold til biler, så jeg spurte en av dem om hjelp. Noen mennesker er pedagogisk anlagte, ofte uten å være klar over det selv.

Han tok først en titt for å se hvordan pæra skulle byttes. Så forklarte og viste han meg hvordan jeg skulle gjøre det. Deretter ba han meg prøve det selv en gang. Det gjorde jeg, og det gikk fint. Vel, det var tørrtreninga. Men jeg hadde jo ingen ny pære så den var jo egentlig ikke skiftet. Vel, jeg kjørte til nærmeste bensinstasjon, kjøpte ny lyspære og var klar for prøven. Nå var jeg alene, men jeg hadde lært hvordan det skulle gjøres så det var bare å sette i gang. Jeg gjorde som jeg hadde lært for litt siden, og det gikk lett som en lek. Fiks ferdig har jeg nå fungerende baklys på bilen, og jeg fikset det selv.

Nå kan vi prøve å teoretisere dette. Først må læreren vite hva det er han skal forklare. Det gjelder for alt i livet. Skal du lære noe bort, må du kunne det godt selv. Neste trinn vil være å vise eller demonstrere hvordan en oppgave skal løses. I dette tilfelle bytte lyspære i bilen. Det kalles for modellering. Når læreren har modellert kan eleven gjøre et forsøk selv. På engelsk kaller vi det «learning by doing», på norsk kan vi kalle det læring gjennom. I denne fasen kan læreren se hvordan eleven ligger an i læringen, om det trengs en justering, oppklaring eller ytterligere forklaring. Det kaller vi for formativ vurdering, eller vurdering for læring. Til slutt kommer prøven, altså en sluttvurdering.

Med andre ord, pedagogikk er ikke noe som kun foregår på skolen. God pedagogisk praksis kan brukes overalt.

Lærere i tomme klasserom

KS vil at lærere skal ha et arbeidsår på 45 uker, og at mengde undervisning skal bestemmes lokalt på skolene. Man kan lure på hvilke mål KS har.

Man kan lure på hva KS har i tankene når de kommer med et slikt forslag. Hvis lærerne skal ha et arbeidsår på 45 uker, i stedet for 39 som vi har i dag, vil det si at lærerne skal tilbringe 7 uker på jobb uten at elevene er der. Hva vi skal gjøre på jobb i de ukene er for meg uklart. Flesteparten av de ukene vil være i sommerferien. Da er eksamener gjennomført og karakterer satt. Så da blir det vel å tvinne tommeltotter eller sitte i intetsigende møter.

La oss si at forslaget til KS blir gjennomført og lærere får et arbeidsår på 45 uker. Da skal lærere jobbe 37,5 timer i uken. Det skal dekke undervisning, planlegging og etterarbeid. Oppfølging og kontakt med hjemmet. I tillegg kommer det ymse administrative oppgaver. Men hvis elevenes skoleår ikke skal utvides så forventes det at lærerne skal gjøre den samme jobben på kortere tid. Enten det, eller så tenker man at lærere er så pliktoppfyllende at de vil jobbe ekstra uten å få betalt for det. For vi kan ikke undervise når klassene er tomme.

Noen foreslo at de ekstra ukene kan brukes til planlegging av undervisning, så har man gjort det unna. Men da sier man samtidig at vi ikke skal drive med tilpasset opplæring. Jeg kan ikke planlegge undervisning for en klasse jeg ikke kjenner, ikke vet hvilket nivå de ulike elevene er på, og heller ikke vet noe om andre hensyn som kanskje må tas. Et opplegg fungerer kjempebra i en klasse, men det passer ikke alltid i en annen klasse. Skal lærere undervise mer og få mindre tid til planlegging, så oppfordrer man indirekte til at lærere blir nødt til ”å snu bunken” som det heter på godt folkelig. Gir man ikke tid til planlegging så gir man heller ikke tid til å tenke nytt. Vil man satse på læreren og på kunnskap så trenger man lærere som har tid til å planlegge undervisning, tid til å designe undervisningsopplegg som fremmer læring. Konsekvensen av forslaget til KS vil være at læreren ikke får tid til planlegging, og heller ikke tid til god vurdering. Vi har knapt nok tid til dette i dag.

Hvis KS vil at lærerne skal ha en arbeidsuke på 37,5 timer så regner jeg med at de er klar over hvor mye lærere jobber i dag. I en periode registrerte jeg hvor mange timer jeg jobbet. Noen uker jobbet jeg opp mot 50 timer eller mer. Spesielt når det var en del prøver og stiler å rette. Hvis jeg ikke skal jobbe mer enn 37,5 timer i uken så vil det ta lenger tid å bli ferdig med rettingen. Det vil ta lenger tid før elevene får tilbake vurderingen. Vurdering er mest læringsfremmende hvis den kommer relativt raskt etter at man har hatt en prøve eller skrevet en stil. Det vil rett og slett ikke være mulig å gjøre en god nok jobb med forslaget til KS.

Dermed er det ganske klart at KS egentlig ikke er opptatt av kvalitet i skolen. De kjenner ikke innholdet i og mengden av arbeidet til lærerne. De vet rett og slett ikke hva som er jobben til arbeidstakerne, og enda mindre om hvordan lærere jobber. Det er den eneste fornuftige forklaringen på det hårreisende forslaget til arbeidstidsavtale de har kommet med.

Publisert på radikalportal.no 28. januar 2014