Monthly Archives: januar 2014

Sosialpornografien lever

En tidligere dansk prostituert skriver et blogginnlegg og setter norske medier (i all hovedsak aftenposten og NRK) over styr.

Tanja Rahm leverer en moralsk fordømmelse av mannen som betaler for sex. Aftenposten publiserer blogginnlegget hennes på debattsidene, følger opp med artikler og intervjuer, blant annet på sin nett-tv. NRK slenger seg på karusellen og setter av to debatter viet til temaet.

Det er interessant å se at den kristenkonservative moralske fordømmelsen av de som kjøper seksuelle tjenester, fremstillingen av den prostituerte kvinnen som handlingslammet og offer, og summen av det hele, den sosialpornografiske fremstillingen av prostitusjon, lever i beste velgående, også i 2014.

I Norge ble kjøp av seksuelle tjenester forbudt ved lov i 2009. I forkant hadde debatten i all hovedsak handlet om svarte kvinner som drev sitt virke på Karl Johans gate i Oslo. Argumentasjonen for forbudet var at man ville ta bakmennene, slå ned på trafficking osv. I tillegg til at man syntes det var ubehagelig. I grunn den samme typen argumentasjon som har blitt ført for å forby tigging.

Den siste ukens debatt viser at vi ikke har kommet noen vei i debatten om prostitusjon. For enkelte er det en helt umulig tanke at oppegående og intelligente kvinner velger å selge sex. Staten liker ikke at folk kjøper, og viser dette gjennom å bøtelegge kjøperen. Men har ingenting i mot å kreve inn skatt fra den som selger.

Hvis vi ser litt stort på det, er ikke prostitusjon noe annet enn en transaksjon. Slik sett består de aller fleste sosiale relasjoner av transaksjoner. Når en mann inviterer en kvinne ut på en date, forventes det at han spanderer en kaffe eller en middag. Når noen inviterer til fødselsdagsfeiring er det en sosial konvensjon at man tar med en gave, eller i det minste blomster. Det er alle transaksjoner hvor de involverte inngår en avtale, og hvor de sosiale båndene mellom de involverte styrkes. Et annet eksempel viser det kanskje enda tydeligere. I enkelte kulturer er en sosial konvensjon at når en mann ønsker å gifte seg med en kvinne, så skal han betale en brudepris. Vil man kalle det også for prostitusjon? Eller er det slik at vi blir moralsk fordømmende bare fordi noen så konkret og forretningsmessig kjøper og selger noe vi ser på som intimt og knytter sterke følelser til?

Hvis man virkelig vil hjelpe kvinner som blir tvunget til prostitusjon, enten det kommer av menneskehandel eller har andre årsaker, så vil det være fornuftig å legge vårt moralske kompass til side og lytte til hva de prostituerte selv og deres interesseorganisasjoner sier. Samtidig må vi også være rause nok til å se at noen velger å være sexarbeidere av egen fri vilje.

Publisert på radikalportal.no 13. januar 2014

Meningselitene kupper ordskiftet

PR-rådgivere og profesjonelle yrkespolitikere er i ferd med å adoptere du-journalistikken på sine domener. Nå kommer du-politikken.

Det er mange meninger om den offentlige debatten i Norge. Men det er spesielt en ting jeg har merket meg, særlig de siste årene. Vi kan kalle det en profesjonalisering av det offentlige ordskiftet. Denne profesjonaliseringen gir seg utslag på flere måter. Det ene er at folk som deltar i debatten vet hva de snakker om, det vil si at de sitter inne med mange kunnskaper, gjerne på detaljnivå. Det er det minste man kan forvente. Stort sett fungerer det greit. Men vi må alle huske på at selv om folk vet hva de snakker om, eller gir inntrykk av det, gir de ikke nødvendigvis en objektiv fremstilling av saksforholdet. Vi nordmenn tror stort sett på alt og alle. Nordmenn som tror de har funnet kjærligheten på nettet og blir svindlet for millioner av kroner, kan være beviset på nettopp det. Men, alle som deltar i den offentlige debatten har en agenda, et mål med deltagelsen (meg selv inkludert, selvsagt).

Rådgiverskolen til politikken

Vi kan for eksempel se på den politiske debatten. Politikere vil gjerne gi inntrykk av at de diskuterer de store prinsipielle spørsmålene. At det er de store forskjellene mellom venstresiden og høyresiden som er oppe til debatt. Men det eneste som kommer ut er beskyldninger om hva motparten gjorde, eventuelt ikke gjorde, og resten av tiden brukes til fraser som er nøye innøvd, og som gjentas til det kjedsommelige. Særlig tv-debatter er så forutsigbare at jeg har sluttet å se på dem. At politikere har blitt mer profesjonelle, og da mener jeg striglet, er noe som har pågått en stund nå. Jeg er ikke den første til å påpeke dette. Politikere får stadig flere rådgivere, og de blir stadig yngre. Man må selvsagt gå den politiske skolen om man en god politiker skal bli.

Null yrkeserfaring

Etter hvert begynner vi også å se at en del av de yngre stortingsrepresentantene, og da tenker jeg på de som er født på slutten av 1970-tallet og senere, ofte ikke har noe særlig yrkeserfaring. Men også blant de gamle kan man finne politikere uten yrkeserfaring. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har 24 års erfaring fra stortinget. I hans biografi på stortingets nettsider er det ikke ført opp noe som helst under yrkeserfaring. Ikke så mye som en helgejobb på butikken. Schjøtt-Pedersen er unntaket i sin generasjon politikere, men blant dagens unge politikere er en slik CV mye mer vanlig.

Du-politikken tar over

Men hvorfor er dette et problem? Vel, det er problematisk av flere grunner. For det første blir avstanden mellom de valgte og velgerne større hvis politikerne ikke lenger kommer av folket. Altså, at de har så å si all sin erfaringsbakgrunn fra den politiske sfæren, og bare i varierende grad vet hva som foregår blant folk flest. Dermed vil det bli slik at de som skal ta politiske avgjørelser ikke vet hva som rører seg på bakken, annet enn hva rådgivere og meningsmålinger kan fortelle dem. For det andre, og egentlig i forlengelsen av det første, vil dette igjen føre til at folk ikke lenger bryr seg med politikk. Valgdeltakelsen går ned for hver gang det er valg. Til slutt sitter vi igjen med en form for politisk kommunikasjon som har tatt etter tabloidenes ”Du” journalistikk, og det eneste man diskuterer i valgkamp er hva det skal bli mer eller mindre av.

PR-byråene entrer scenen

Så skjer det vi har sett mer av de siste årene. På den ene siden blir PR-byråene flere, og ikke minst større. De trekker til seg politikere med et stort nettverk, både politisk og ellers, og som kan bruke sine kontakter og kunnskaper om både ulike politiske felt, og ikke minst politiske prosesser, for å hjelpe de som kan betale. Den andre gruppen som i økende grad tar seg jobber i PR-byråene er journalister, av samme grunner som politikere.

 

Offentlig ordskifte for de få

På den andre siden har vi opprettelsen av tenketanker eller tankesmier. Dem blir det også flere av, og den siste i klubben er den sosialdemokratiske tenketanken Agenda. Fra før finnes den liberale tenketanken Civita, og venstresidens Res Publica og Manifest Analyse. Disse tenketankene setter stadig oftere dagsorden. Det i seg selv er det ingenting galt med. Men summen av alt jeg har skrevet om her, gjør at den politiske debatten og det offentlige ordskiftet blir lukket og forbeholdt de som er innenfor meningseliten. Det er de samme folkene som skriver i avisene, intervjues i nyhetene og diskuterer i debattprogrammer på radio og tv. Mediene og journalistene som skal være selvstendige vaktbikkjer trekker seg mer i bakgrunnen og blir tilretteleggere i stedet for å være pådrivere. Man stiller i mindre grad kritiske spørsmål fordi man enten ikke har tid til å sette seg inn i komplekse saksforhold, eller at det er mye mer behagelig å la noen andre ta seg av snakkingen så lenge man skyter inn et «hvorfor» eller «hvordan» med jevne mellomrom.

I verste fall kan denne profesjonaliseringen føre til et demokratisk underskudd og høyere terskel for å delta i den offentlige debatten. Meningseliten vil selvsagt ikke være enig i dette, for det er ingen som vil gi fra seg makten.

Publisert på radikalportal.no 9.januar 2014

Svindyr umotivasjon

Lørdag 28. desember 2013 kunne man lese om motivasjonstalere i Aftenposten (papir). Mer eller mindre kjente folk som fremsier selvfølgeligheter og får folk til å betale flere tusen kroner for ingenting (aftenposten skriver at de dyreste tar mellom 65 og 100 000 kroner, noen få enda mer).

Jeg ser på det som et prov på hvor lett det er å forlede og behage oss mennesker. Hvor lett det er å lure oss ved å bruke litt sjarm, litt vidd, litt retorikk og en stor bunte patos. Grunnen til at foredragsholderne gjør suksess er veldig enkel. De tar i bruk tabloidenes du-retorikk, og de forteller deg at hvis du setter deg mål og jobber mot det, iherdig og standhaftig (de bruker nok ikke så vanskelige ord, men meningen er den samme) så vil du lykkes. Hovedbudskapet er som oftest den samme. Hvis du vil det nok, så vil du også klare det. Selvfølgelig liker alle å høre at man kan lykkes med alt bare man vil det nok (og så lar man bare være å si at de aller fleste ikke vil klare det).

Egentlig burde man kalle disse folkene selgere, ikke foredragsholdere. De selger en drøm, en illusjon, og tar publikum med seg i den drømmen (som de har betalt for i dyre dommer) og får dem til å tro, innbille seg (innbilningens kraft er sterk) at den presenterte illusjonen er tilhørerens. Folk liker det, folk vil betale for det, greit nok. Jeg skal ikke legge meg borti at folk vil kaste penger ut av vinduet (unntatt når offentlige etater bruker penger på slikt) for disse såkalte foredragsholderne har ingen effekt.

Jeg har selv vært utsatt for disse typene. En gang var det en kar som drev med coaching, og dermed sløste arbeidgiveren min og 60 andres fire arbeidstimer. En annen var en foredragsholder eller motivasjonstaler. Det eneste som skjedde var at jeg ble frustrert. Der stod en fyr og snakket om begeistring (det er veldig viktig å være begeistret), viste frem malerier han hadde malt, og pratet tull. Hele seansen, som varte i et par timer, ble avsluttet med at 100 oppegående voksne mennesker ble bedt om å holde et A4-ark i ansiktshøyde for å slå på det.

Begeistring ja.