desember | 2013 | Menneskets hender vanslekter alt

Januar er så lenge siden at jeg må tenke virkelig hardt for å minnes hva som skjedde, eller ikke skjedde, da. Jeg er ganske sikker på at det var snø. Jeg er også ganske sikker på at jeg hadde en eller to nyttårsforsetter. Uansett, jeg liker januar, ikke minst fordi jeg har fødselsdag den tyvende nyttårsdagen. Tidligere var det å fylle år noe stort, men siden jeg ble 18 har jeg feiret kun en gang, og det var mens jeg var student.

Den første måneden i året starter alltid friskt, og allerede 4. januar hadde jeg to innlegg på trykk, en i VG og en i Aftenposten. Hvert år setter jeg meg som mål å få flere tekster på trykk enn i året før. Men jeg begynte ikke å telle før i 2012, så foreløpig har jeg ikke konkrete tall for så mange år tilbake. I 2012 hadde jeg 13 kronikker og innlegg på trykk i aviser (egentlig bare i to aviser, 7 innlegg i Dagbladet, 6 innlegg i VG). Målet for 2013 var med andre å få ut flere enn 13 innlegg. Vi får se hvordan det gikk.

Februar var veldig stille. Da skrev jeg sikkert, men fikk ingenting på trykk. Det var sannsynligvis mye å gjøre på jobben også, det er det jo nesten alltid. I vinterferien satt jeg og rettet elevtekster.

Mars er en fin måned. Det blir lyst, og håpet kommer tilbake. Håpet om at det snart er vår, at det snart blir varmt, at snart våkner alt til liv igjen. Det vekker selvsagt et skrivende hjerte også, og da fikk jeg skrevet om både ytringsfrihet og likestilling. Ellers så hadde jeg en serie på bloggen som jeg kalte noe så spennende som ”Dagbok fra Pakistan”, og som inneholdt både tekst og bilder. Dagboken ble ikke noen kjempesuksess med tanke på antall lesere, men det er nå ikke derfor jeg skriver heller.

Det er sjeldent jeg velger meg april, men i 2013 fikk jeg hele tre innlegg ut til folket. Det viktigste innlegget var nok om at jeg ba lærere bli sinte. Vi lærere lar oss overkjøre i altfor stor grad, både av politikere og byråkrater, og dermed undergraver vi vår egen profesjonalitet. Dette er nok en diskusjon som kommer i sterkere grad etter hvert, og jeg håper å få skrevet mer om dette i året som kommer.

Omsider var mai kommet, og selv om jeg ikke hadde noen innlegg i norske medier, så skrev jeg en god del på bloggen. Det store temaet i mai var parlamentsvalget i Pakistan. Jeg prøvde med litt folkeopplysning for nybegynnere, og jeg tror det fungerte sånn passe greit. Jeg lærte i hvert fall en god del selv. Det er vanskelig å si noe om politikken i et land hvis man ikke følger veldig godt med, og i hvert fall i et land som Pakistan hvor det politiske landskapet endrer seg nærmest fra dag til dag (kan det virke som i hvert fall). I mai og etter hvert også i juni forberedte jeg meg til at elevene mine skulle ha eksamen. Det var første gang jeg underviste i norsk på VG3, og var vel minst like nervøs som elevene.

I juni ba jeg pakistanske menn lære seg å lage mat. VG fulgte opp kronikken min med å lage en sak med blant annet Noman Mubashir, og jeg fikk komme på Radio Norge og diskutere saken med en forsker fra Universitetet i Oslo. Senere samme måned spurte jeg hva Tybring-Gjedde ville, for så å gå Hege Storhaug etter sømmene. Deretter ble det sommerferie.

Men man lar ikke ferien gå til spille, og jeg hadde tre innlegg på trykk i juli også. Da skjedde det største jeg har opplevd.

29. juli 2013, klokken 13:50 ble jeg far til en middels stor gutt. Men klokken 14:00 trodde jeg at jeg skulle miste ham. De som følger meg på twitter og instagram har i løpet av høsten fått med seg at jeg ble far til Adam, at det var en tøff start med flere uker på sykehus, og mye usikkerhet knyttet til hvordan det ville gå. I begynnelsen var det snakk om å ta en time av gangen hvor hvert minutt føltes som en evighet. I skrivende stund (29. desember 2013) har Adam blitt fem måneder. Er frisk og rask, babler i ett sett og har begynt å snu seg på magen.

I august skrev jeg to dikt til Adam. Det første heter Hvem kan vite hva det vil si å se sitt eget barn kjempe for livet? og ble skrevet på Rikshospitalet. Det andre heter Mitt lille alt og ble skrevet da vi var tilbake igjen på A-hus i Lørenskog. Adam ble født på A-hus, men siden han var livløs og hadde vanskeligheter med å ta inn nok oksygen, og A-hus ikke hadde det nødvendige utstyret, ble han kjørt til Rikshospitalet noen timer etter fødselen. Der ble han satt på en hjerte- og lungemaskin (ECMO) som sørget for at han fikk nok oksygen i kroppen. Legene på intensivavdelingen på Rikshospitalet sa at vi kom i siste liten, og at det var bra vi bodde i nærheten. Så tilfeldig kan grensen mellom liv og død være. Etter ca. fire uker fikk Adam komme hjem, og det vanlige livet kunne begynne. Sove, spise, rape, bæsje, og slik gikk dagene. Nå som Adam har blitt fem måneder vil jeg si følgende. De største heltene er alenemødre. Så krevende som det er å ha ansvaret for et barn, og attpåtil ha det ansvaret alene. Det er bare å bøye seg i støvet.

I september fikk jeg ikke skrevet noen innlegg. I oktober hadde jeg et innlegg i Dagbladet og ett i VG. I oktober startet jeg også et forlag med det spenstige navnet Forlaget Nasir. Det var delvis gjennomtenkt og delvis en spontan handling. Jeg har det man kaller makk i ræva, og setter i gang med prosjekter av ymse slag når jeg kjeder meg. Sjeldent er det ting som blir gjennomført, men denne gang har jeg et klart mål om å gjennomføre. Det er rett og slett for stort til at jeg kan la det renne ut i sanden. I tillegg mener jeg at de store forlagene gir ut for mye kommersiell dritt. Derfor må jeg gjennomføre.

I november var det igjen ingen innlegg, og så avsluttet jeg i desember med et innlegg i etterkant av at resultatene fra PISA ble lagt frem.

I desember gjennomførte jeg, tradisjonen tro, en adventskalender på bloggen. I år gikk kalenderen ut på at jeg hver dag la ut første side i en bok og folk kunne gjette hvilken bok det var fra. Oppslutningen var laber, som ventet, men etter hvert fikk jeg noen faste lesere som gikk iherdig inn for å klare oppgavene. Og ja, oppgavene var tidvis rimelig vanskelige. Nå lurer jeg litt på hva jeg skal lage adventskalender av neste år.

Til slutt, hvor mange publiserte tekster ble det i 2013? I fjor hadde jeg 13 innlegg i VG og Dagbladet. I år har jeg hatt 20 innlegg i forskjellige aviser og blader/tidsskrifter. Det er med andre ord godt over hva som var målet for 2013. Da blir målet for 2014 å få publisert minst 21 tekster.

Med det sier jeg takk for at dere har lest bloggen i 2013, og håper at dere vil følge meg inn i 2014.

Godt nytt år.