Monthly Archives: november 2013

Takk skal dere faen meg ha

Kjære samfunn, jeg har en høne å plukke med dere. For dere har nemlig handlet selvisk. Og kortsiktig. Mens dere har nytt festen i ti år eller så, må vi, min generasjon altså, betale prisen. Og selv om jeg ikke er så gammel lar jeg meg forundre over at dere aldri lærer.

Jeg husker ikke jappetiden, men jeg husker godt da Kredittkassen forsvant. På Furuset i Oslo fikk vi nemlig ungdomsklubb i de gamle banklokalene. Men nok om det. Da jeg som syttenåring startet å jobbe i bank kunne man få fullfinansiert boligkjøp. Bankene nærmest kastet penger etter deg. Og folk lånte. Mer enn det som var godt for dem. Folk liker å ha ræva full av penger, eller i hvert fall liker vi å late som om vi har ræva full av penger. Resultatet ser man på luksusfellen på tv3. At programmet fortsetter, sesong etter sesong, sier alt om omfanget. Og denne selvforståelsen (at vi alle er så rike) følger oss når vi skal kjøpe bolig. Jeg har nemlig ikke klart å tenke meg fram til en bedre forklaring på hvorfor folk, vi nordmenn, for ikke så mange år siden kunne finne på å betale flerfoldige hundretusen kroner mer enn hva en bolig var verdt.

Så hvis du bodde i Oslo for ti år siden og skulle kjøpe bolig var du heldig og kunne så å si få fullfinansiert et kjøp. Samtidig, og sikkert uten å vite det, bidro du nok til at boligprisene gikk opp, og etter hvert unaturlig mye opp. De siste årene har vi jo lest om at unge boligkjøpere må få hjelp av foreldre til å komme inn på boligmarkedet, og dermed bidrar de til at boligprisene fortsetter å stige fordi mange av en eller annen merkelig grunn vil bo i Oslo, samtidig som de har ræva så full av penger at de betaler mye mer for en bolig enn det den egentlig er verdt. Økonomer vil nok si at det er slik tilbud og etterspørsel fungerer (takk jeg har lest samfunnsøkonomi jeg også) men det frie boligmarkedet fungerer til fordel for de bemidlede, alle andre må låne opp til ørene (hvis mulig).

Myndighetene har ikke bidratt til å få boligprisene i byene under kontroll. Det har kommet nye regler og forskrifter utbyggere må forholde seg til, og det har bidratt til at boligene har blitt dyrere. En prisøkning som i seg selv ikke er negativt fordi man stiller nye krav slik at boligene blir bedre, men prisøkningen kommer jo på toppen av de allerede høye prisene. Samtidig har bankene nå strammet inn etter den store festen på 2000-tallet, og det er altså de som skal kjøpe bolig nå som må betale for festen. Renten vil mest sannsynlig gå opp, og regjeringen har, så vidt meg bekjent, sagt at medlemmer av statens pensjonskasse ikke skal få fordeler som billigere lån. Husbanken har også måttet stramme litt inn på sine ordninger. Alt tyder på at nachspielet nærmer seg slutten og noen vil bli nødt til å rydde opp. Spørsmålet er bare hvem?

Nå fremstiller jeg det kanskje litt enklere enn hva det egentlig er, men vi er enkle vesener, og våre handlinger likeså. En del av problemet ligger i kulturen. Siden vi er individualistiske, og samtidig materialistiske, blir det utrolig viktig for oss å ha egen bolig. Det resulterer i at en del folk bor alene, i hver sin leilighet. De som bygger leiligheter ser at dette kan de tjene penger på, så de bygger små ettromsleiligheter, og da stiger prisene. Her kunne vi kanskje ha lært av andre kulturer, eller gammel norsk kultur, og bodd i storfamilier. (Kollektiv er også et alternativ) Da hadde det faktisk blitt billigere å bo også. Men det kommer neppe til å skje fordi vi ikke klarer å tåle andres særegenheter.

Uansett, samfunnet, det er utallige eksempler opp gjennom historien hvor fristelsen for fest blir for sterkt, og så må de som kommer etterpå betale prisen for det. For oss er det med andre ord bare en ting å si: Takk skal dere faen meg ha.

Omskjæringsdebatten.

Dette blir det siste jeg skriver om omskjæring av gutter. Alle mener sitt, og ingen er interessert i å høre eller lytte til hva noen andre har å si.

Jeg har fått mye pepper siden kronikken i VG 3. november hvor jeg uttrykker støtte til omskjæring av guttebarn. Noe støtte har det også vært, men i all hovedsak pepper. En brøkdel av det har vært saklig.

Tendensen ser ut til å være at folk lar følelsene ta over, litt vel mye for enkelte, og derfor, sannsynligvis, mister gangsyn. Mennene har et mest følelsesladd forhold til omskjæring. Flesteparten av dem vet sannsynligvis ikke hvordan omskjæring foregår i praksis, men har kun teoretisk kunnskap til det. Og så har de kanskje sett en video eller to hvor det går virkelig ille. Det virker som om de tror de mister hele sin manndom ved omskjæring.

Slik jeg skrev i kronikken, debatten har tatt en slik vending at det er umulig å være for omskjæring, uten å være for lemlestelse, mye på grunn av hvordan vi bruker begreper. Det skal jeg ikke gå mer inn på nå, det ble dekket utførlig i VG 3. november. Barneombudet, som selv er medisiner, vil ha aldersgrense på omskjæring av gutter. Barnemedisinere har skrevet innlegg i avisene om at omskjæring av gutter ikke er bra, og at det har ulemper. Men så har det seg slik at medisinske eksperter er uenige. American Academy of Pediatrics sier at gutteomskjæring har flere fordeler enn ulemper. Flere studier viser også at omskjæring kan ha noen fordeler. http://tidsskriftet.no/article/2222390/

http://www.forskning.no/artikler/2009/april/218898

Altså er det ikke enighet blant medisinere og eksperter om det entydig er bra eller ikke med omskjæring. Det er sikkert medisinere i Norge som vil kunne si at omskjæring har noen fordeler, men jeg tror at debattklimaet har blitt slik at de kanskje ikke tør å fronte et slikt syn. Det er selvfølgelig veldig synd.

Som sagt har det vært noe saklig kritikk, men en god del usaklige tilbakemeldinger. Jeg skal ikke bruke altfor mye tid og plass på de usaklige, det fortjener de ikke. Men det er en ting jeg merker meg, og som jeg vil løfte frem.

Det moderne mennesket kjennetegnes ved at det er fornuftig. Det moderne samfunnet kjennetegnes ved troen på vitenskap og kritikk av autoriteter. Blant annet. Dette er hva man lærer på skolen, og det begynner gjerne med renessansen. Det vi åpenbart glemmer er jo at dette er i en vesteuropeisk kontekst. Så vi prøver å definere hele verden ut i fra de begreper vi bruker om vårt eget samfunn, som for å si det rett ut er bittelite i forhold til verden som helhet. Det ser vi også når vi snakker om religion, noe som har mistet mye av sin betydning i vårt bittelite samfunn, men som absolutt ikke har mistet betydning i resten av verden. Det vi da gjør er det samme som våre forfedre gjorde for 200 år siden, vi definerer de andre der ute innenfor en ramme som gjelder for vårt samfunn, og dermed finner ut at de er primitive, barbariske, ignorante, overtroiske, ulogiske og sikkert mye mer. Altså har vi ikke kommet noen vei de siste 200 årene, minst. Et annet eksempel er folk som skal prøve å forstå religiøse praksiser og går frem for å finne logiske forklaringer. Da har man ikke forstått noe som helst og begynt i feil ende. Religion, religiøs tro og praksis kan kanskje noen ganger forstås logisk, men det er nok heller unntaket enn regelen. Så når ateister, det er gjerne ateister som prøver på slikt, prøver å forstå religiøs praksis ut i fra en tanke om at det skal finnes en logisk forklaring, og som når de ikke finner den logikken de er på leting etter resignerer og kaller det overtro og mye annet, så har de brukt en ramme for å forstå religion som rett og slett ikke passer for å forstå religiøs tro og praksis. Dette kunne jeg ha brukt masse plass på, men jeg tror at de som ønsker å forstå hva jeg mener har fortstått.

De senere årene har avisene begynt å skrive om omskjæringer av gutter som går dårlig, og i verste fall har det vært noen dødsfall. Jeg kan ikke huske slike saker fra tidligere. Omskjæring har vært praktisert i Norge en god stund, i hvert fall fra da jeg ble født, så rundt regnet de siste 30 årene, minst. Spørsmålet er da, hvorfor skriver avisene om omskjæring og dødsfall som følge av det nå. Har det ikke vært slike tilfeller før? Eller har det ikke vært interessant å skrive om før?

Det er noe risiko forbundet med omskjæring, det er et kirurgisk inngrep. Fredag 8. november skriver Aftenposten: ”Med riktig teknikk er komplikasjoner sjeldne (0,2-0,4 prosent).” Altså, hvis det blir gjort riktig er det sjeldent det blir noen komplikasjoner. Problemet i dag er at vi vet ikke hvem som omskjærer. Det har blitt business, og leger ser kanskje muligheten til å tjene noen ekstra kroner ved å tilby omskjæring. På Grønland i Oslo er det en lege som tar 3000 kroner for å omskjære. Han vil ha pengene kontant, så da er det nok sannsynlig at virksomheten er svart. Men han har lang erfaring og er flink. Men det er ingen som har kontroll over hvem som utfører omskjæringer og om vedkommende er kompetent til det.

Når det gjelder argumentet om å velge selv, om å bestemme over egen kropp, så kan jeg være med på det. Men man har blitt så fiksert på kropp at man har glemt sjelen. Og når jeg sammenligner omskjæring og dåp (det var kanskje en dårlig sammenligning) så likestiller jeg kropp og sjel. De som vil ha forbud eller aldersgrense fokuserer på at man skal bestemme over egen kropp (fordi rituell omskjæring nettopp er rituell). Jeg prøver å rette søkelyset mot at den volden som kan gjøres mot sjelen kan være mye verre enn smerten ved omskjæring. Jeg har inntrykk av at nesten ingen har forstått dette, og så hvis barneombudet og andre kan følge meg på at for eksempel ingen barn under 15 år kan tvinges til å delta på religiøse ritualer /praksiser uavhengig av hva det er, ja da kan jeg være på å støtte en aldersgrense.

Det var det. I denne omgang.

Barneombudets tunnelsyn

Den siste tiden har debatten om omskjæring av gutter versert i både tradisjonelle og sosiale medier. Igjen. Frontene er steile, og harde ord hagler i alle retninger. Praksisen blir av motstandere kalt barbarisk.

For noen år tilbake blusset debatten veldig opp igjen, samtidig begynte forbudstilhengerne å kalle omskjæring av guttebarn for kjønnslemlestelse, en betegnelse som tidligere har vært, og fortsatt er, vanlig for omskjæring av jenter. Ved å bruke det samme begrepet om begge praksisene likestiller man dem. Alle kan være enige i at omskjæring av jenter, som består i å skjære bort de ytre kjønnsleppene og deler av klitoris for så å sy igjen vaginalåpningen, er lemlestelse. Omskjæring av gutter, som innebærer å kutte noen millimeter med forhud, kan ikke likestilles med hva omskårne jenter har måttet gjennomgå. Det er ikke sammenlignbart. Men slik har forbudstilhengerne gjennom ordbruken klart å legge premissene for debatten og dermed gjort det vanskelig å være for omskjæring av gutter. Hvis man er for omskjæring av gutter er man dermed for kjønnslemlestelse. Det blir rett og slett en umulig possisjon å innta. Debatten om omskjæring av gutter er ikke bare en kamp om guttenes penis, men også en kamp om definisjonsmakten. Foreløpig ser det ut til at forbudstilhengerne vinner den kampen.

Jeg er ikke for lemlestelse, men jeg er for omskjæring av gutter, forutsatt at det skjer under ordnede forhold, av en som er kompetent til å utføre inngrepet. Jeg ser at det er argumenter som tilsier at man ikke skal omskjære gutter. Blant annet på grunn av de risiko et inngrep innebærer. Men samtidig er risikoene ikke større enn ved andre ting vi utsetter våre barn for.

Jeg tror ikke at jeg vil klare å overbevise forbudstilhengerne om å godta at omskjæring av gutter er greit, men jeg håper i det minste jeg kan få dem til å forstå at forbud ikke nødvendigvis er riktig vei å gå. Hvis man skulle vedta et forbud så vil Norge, etter det jeg vet, være det eneste landet i verden som har et slikt forbud. 20. oktober argumenterer selv Aftenposten for fortsatt omskjæring av gutter. Deres argumentasjon bygger for det meste på at et forbud vil virke negativt for den jødiske befolkningen i landet. Men vi må ikke glemme at et forbud vil virke negativt for andre deler av befolkningen også.

Barneombudet er den som har gått sterkest i bresjen for et forbud. Sammen med en rekke medisinere og sykepleiere skriver hun i Aftenposten 17. oktober hvorfor de mener at man bør forby omskjæring av guttebarn. Jeg kan fullt ut forstå argumentasjonen til forbudstilhengerne, og jeg kan til en viss grad være enig også.

Men barneombudet og andre ser ut til å ha fått fullstendig tunnelsyn i denne saken. Mulig det er fordi saken handler om noe helt konkret og fysisk, og det er enkelt å forholde seg til, samtidig som man kan føre en medisinsk begrunnet argumentasjon. Det gjør det vanskelig å være uenig. Jeg skal ikke bruke noen av de gamle argumentene om at det er tradisjon og har vært gjort i mange herrens år, eller at det er kultur. Men jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot foreldrenes rett til å bestemme over eget barn. Den retten står relativt sterkt i Norge, et eksempel på nettopp det er at foreldrene kan, hvis de mener at ungen ikke får god nok undervisning på skolen, ta barnet ut fra skolen og gi det hjemmeundervisning. Eller at foreldrene står fritt til å bestemme hvordan de vil oppdra barnet, hvilken religiøs og kulturell oppfostring barnet skal få. I den henseende kan foreldre, bevisst eller ubevisst volde stor skade i oppfostringen som vil få store konsekvenser for barnet i fremtiden. Vil barneombudet gå inn og regulere oppdragelsen også?

Som religiøs praksis kan dåp sammenlignes med omskjæring. Det er en overgangsrite, og for eksempel for muslimer er det et ritual som markerer at barnet er muslimsk. I motsetning til omskjæring etterlater ikke dåp et fysisk merke, men kan likevel oppleves som en krenkelse av integriteten når man har blitt voksen. Hvis man skal si at vi ikke skal krenke barnets individuelle integritet, noe man kan si gjelder i denne saken, vil det også gjelde dåp av barn. Spørsmålet er om barneombudet tør å være så prinsipiell at hun vil kreve et forbud også mot dette.

Et argument mot omskjæring er at det er et irreversibelt inngrep. At barnet vil være merket for alltid. Og det er sant. For jøder og muslimer fungerer det nettopp som et merke, et symbol på pakten med Gud. Men det er mye annet foreldre kan gjøre, bevisst eller ubevisst, som kan merke ungene for alltid. Det finnes foreldre i Norge som aldri leser for ungene sine. Det finnes foreldre som ikke lærer ungene norsk før de begynner på skolen. Det finnes foreldre som ikke klarer å fungere som omsorgspersoner for sine egne barn, og det kan føre til tilknytningsproblemer. I all beskjedenhet vil jeg påstå at disse tingene har større negative konsekvenser for barna enn omskjæring. Slik omsorgssvikt kan føre til at barna ikke blir integrerte som fullverdige medlemmer av samfunnet. At de stiller dårligere enn de som ble lest høyt for, og de som lærte seg språket og fikk et godt ordforråd hjemme, de som ble sett, forstått og utfordret.

Publisert i VG 3. november 2013

Hva er kvalitet i utdanning?

”Fire av ti studenter kommer ikke i mål. Nå skal et utvalg se på om staten skal premiere studiekvalitet”.

Dette er ingressen til en artikkel om høyere utdanning i Aftenposten torsdag 31. oktober 2013. Kort oppsummert handler artikkelen om at mange studenter ikke fullfører graden de begynner på og at Universitetet i Oslo (UiO) har måttet kutte i seminarundervisning på innføringsemner for å spare penger. Det kan se ut som at det er en årsakssammenheng mellom disse to faktum. Mer om det etter hvert.

Artikkelen handler også om at et utvalg skal se nærmere på finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Fanny Duckert, som er utvalgsleder, sier følgende til Aftenposten:

”Det ligger i mandatet at vi skal se på hvordan finansieringssystemet kan brukes for å øke studiekvaliteten. Om det skal være belønninger for god undervisning, er en del av det. Men hvordan man kan få til det i praksis gjenstår å se.”

Altså kommer artikkelen fordi det er et utvalg som skal se nærmere på finansieringssystemet, der ligger aktualiteten. Utover det er  det veldig uklart hva som menes med kvalitet i utdanningen. Det eneste holdepunktet som løftes frem er andelen studenter som fullfører en påbegynt grad. Det kan kanskje si noe om studentene, men det sier særs lite om kvaliteten på utdanningen, altså kvaliteten på undervisningen. Og jeg tenker at nettopp det, at ikke alle fullfører, kanskje er et tegn på kvalitet. Et tegn på at det er såpass høye krav at ikke alle klarer å gjennomføre. Hvis man skal sammenligne humanistiske fag med medisin for eksempel, så er jeg rimelig sikker på at andelen som fullfører humanistiske fag hadde vært like høyt som medisin hvis inntakskravene hadde vært like høye. Man kommer ikke utenom at det er en sammenheng mellom hva som går inn i ”fabrikken” i form av ”råvarer” og hva som kommer ut i form av ”sluttprodukt”. Hvis man skal følge en slik logikk, noe artikkelen innbyr til, så kan kvalitet telles i antall beståtte eksamener. Allerede her bør de fleste kvalitetsbevisste mennesker være skeptiske. Hvis vi følger den tanken enda litt lenger så vil det å bestå si at man i verste fall har fått karakteren E. Det er, for å si det rett ut, dårlig. Men det er jo bestått så da er det vel kvalitet. Jeg synes det er litt underlig at journalisten ikke spør noen om hva man legger i studiekvalitet. Det hadde vært oppklarende for leseren, og kanskje også for intervjuobjektene.

Dagens finansieringssystem støtter opp om den samme tanken om kvalitet. Noe som kan telles. Institusjonene får deler av sine overføring basert på antall beståtte eksamener. Det skal visstnok være et intensiv for å økt kvalitet i undervisningen. Men det virker nok mer som et intensiv for såkalt gjennomstrømming.

Studentene savner mer oppfølging. De har jo gjennom skolegangen blitt bortskjemt med at alt er tilrettelagt, at man får vurdering underveis og hele tiden får respons på hvordan man ligger an i fagene. Slik oppfølging får man jo ikke på universitet og høgskole, og spørsmålet er om man skal få det. Jeg mener nei. En eller annen gang må man bli selvstendig, og når man har begynt på høyere utdanning er det jammen på tide. Egentlig burde man ha blitt selvstendig mye tidligere. Hadde det vært opp til meg så skulle man stilt strengere krav, og hatt tydeligere konsekvenser på videregående. Slik det er i dag lever elevene i en boble på videregående og får et sjokkmøte med virkeligheten på høyere utdanning.

I artikkelen vises det også til en undersøkelse gjort ved Humanistisk Fakultet ved UiO i 2011 hvor seks av ti på bachelorutdanning sa at de aldri hadde snakket med en professor. Mulig jeg er litt treg, men jeg forstod ikke helt hvorfor den undersøkelsen var tatt med. Hvis det var for å si at professorene har for lite kontakt med studentene så kom det ikke tydelig nok frem. Da jeg gikk på UiO hadde foreleserne fast trefftid man kunne stikke innom kontoret deres for å spørre om ting. Ellers var de aller fleste veldig snakkesalige i pausene. Men det fordrer at studentene selv tar intiativ.

Alt i alt er artikkelen overfladisk og forteller oss egentlig ingenting nytt, annet enn at et nytt utvalg skal se på finansieringssystemet for høyere utdanning. Man kunne ha gått noe dypere inn i materien og fått fram ulike syn på kvalitet i utdanning. Det gjør man ikke.

Hva mener du er kvalitet i utdanning?