Ønsker fra et lærerhjerte

Siden de borgerlige partiene klarte å vinne flertallet i stortingsvalget 9. september, har de mottatt ønskelister fra ulike hold. Da tenkte jeg, beskjedent nok, å levere en egen ønskeliste som lærer. En lærer med et ønske om å bli bedre, slik vi har fått høre gjennom valgkampen at vi bør bli.

I skrivende stund har klokken akkurat passert halv ni på en tirsdag kveld, og jeg har brukt de siste to og en halv timene til å rette prøver. Tidligere på dagen var jeg på jobb fra åtte til halv fire for å ha undervisning og å planlegge kommende undervisning.

Så det første jeg ønsker meg som lærer er tid. Tid til å drive med det jeg oppfatter som min primæroppgave, nemlig opplæring. Med en leseplikt på 18 undervisningstimer i uken, blir det ikke mye tid til å finne på kreative opplegg eller tenke utenfor boksen. Med mindre man gjør det på ”fritiden” sin da, noe vi gjør. Det blir mye fritidsjobbing, for selv om vi har en avtalefestet arbeidstid, er det ikke sjeldent at vi jobber mer enn det. Som norsklærer er jeg kanskje mer utsatt enn andre. Møtetid kommer i tillegg til undervisningstimene. Jeg begynte å telle faktiske arbeidstimer en gang, men sluttet etter en måneds tid for det ble bare deprimerende lesning.

Leseplikten medfører også at jeg har ansvar for ganske mange elevers læring. I fjor hadde jeg omtrent 120 elever til sammen, i år har jeg også like mange. De er fantastiske alle som en, fulle av liv og nysgjerrighet. Og mange ganger ønsker jeg at vi hadde mer tid til tettere oppfølging, tid til å ta en prat med en og en om faglige emner, men når det er tretti elever i klassen, og masse stoff vi skal gjennom, og jeg skal passe på at den flinke blir utfordret samtidig med at en som trenger litt ekstra hjelp ikke faller av lasset, da ønsker man noen ganger at man var superhelt. Så det andre ønsket til en ny regjering er at vi får færre elever i hver klasse. Vil man ha reell tilpasset opplæring, tilpasset til hver enkelt elevs forutsetninger, så må læretettheten opp. Fram til da forblir tilpasset opplæring fyndord som ikke er til særlig mer enn pynt.

Videre kan man ikke forvente at en nyutdannet lærer skal gå inn i klasserommet og gjøre den samme jobbe som en som har holdt på i 16 år. Det sier seg selv, men likevel er det slik at på en del skoler blir nyutdannede lærere overlatt nesten til seg selv, så kan de prøve seg litt fram og se hvordan det går. Slik bør det ikke være. Så ønske nummer tre er at det blir satt av øremerkede midler til skolene som skal brukes på mentorer til nyutdannede lærere slik at de kan få veiledning og hjelp av en erfaren lærer. Det vil bidra til å kvalitetssikre og i større grad profesjonalisere læreryrket. Helt konkret hvordan en slik mentorordning skal være, eller hvor lenge den skal vare finnes det ulike tilnærminger til, men at det bør være en slik ordning vil jeg tro de aller fleste lærere er positive til. For eksempel kan en nyutdannet lærer ha noen færre undervisningstimer i uken slik at det ikke blir altfor mye tidlig i læreryrket. I forlengelse av dette bør man også gjøre yrkesbetegnelsen lærer til en beskyttet tittel. Jeg kaller meg ikke advokat fordi jeg kan forsvare meg selv i en rettsal, hvorfor skulle noen få kalle seg lærer fordi de kan stå foran tavlen i klasserommet?

Det fjerde ønsket er rett og plikt til skikkelig videre- og etterutdanning. Jeg skriver skikkelig fordi noen kaller det å gå på noen timers kurs for etterutdanning. Selv om det også kan være lærerikt, så er det sjeldent det foregår aktiv læring på slike kurs.  Skikkelig etterutdanning vil være fag på universitet eller høyskole som kan være tilrettelagt slik at det er forelesning en gang i uken, kanskje noen lengre samlinger når det er høst- eller vinterferie i skolen. Skikkelig etterutdanning er noe som gir formell kompetanse og studiepoeng. Samtidig må det være slik at den som tar etterutdanning ikke får det på toppen av sin jobb, spesielt ikke hvis det skal være pliktig etterutdanning. Så det må også være mulig å legge til rette for at man kan jobbe samtidig som man tar videre- og etterutdanning.

Og sist, men ikke minst, må kravene for å komme inn på lærerutdanningen bli strengere. I dag er det et krav om at man må ha karakteren tre i norsk og matte, og at man må ha minimum 35 skolepoeng. Det er, for å si det rett ut, ikke noe særlig til krav. Hvis man eksempelvis ser på opptakskravene ved Universitetet i Oslo for 2013 så vil man se at nesten ingen fag (sett bort fra fag hvor alle søkere kom inn fordi det er flere plasser enn søkere) har så lavt inntakskrav som det man har satt til lærerutdanningen. Det sier alt om hvilket ambisjonsnivå man har.

Dette er ønskene fra et enkelt lærerhjerte. En som lever og ånder for å være lærer, men merker på kroppen, og hører fra kolleger, at skal man holde ut i det lange løp så må noen drastiske endringer til. Det store arbeidspresset er en av grunnene til at mange flinke folk slutter å jobbe som lærere, og vi har ikke råd til å miste noen av dem.

Publisert i VG 3. oktober 2013

Advertisements

One thought on “Ønsker fra et lærerhjerte

  1. Velskrevet og fint tenkt. Håper mange i rette posisjoner får dette med seg. Kunne en kombinere beskyttelsen av tittelen, oppfølging av de nyutdannede og de borgerliges plan om lenger lærerutdanning til et praksisår på tampen av utdanningen hvor hver student jobber fulltid på et trinn/team

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: