Home

29. juli ble jeg far til en velskapt gutt. Men tiden etter ble ikke som vi hadde tenkt. Vår lille Adam hadde fått mekonium aspriasjon, det vil si at han hadde gjort fra seg i livmoren, og avføringen hadde gått i lungene og tettet igjen alt. Han kunne rett og slett ikke puste, og dermed ikke få oksygen inn i blodet. Nå gjaldt det om livet, og tiden var knapp. Først to uker senere fikk vi vite om Adam var litt under eller litt over en gylden halvmeter lang.

Noen timer etter fødselen ble Adam fraktet i ambulanse til Rikshospitalet i Oslo. Legene på vårt lokale sykehus hadde gjort alt de kunne, men nå gikk det ikke lenger, og han måtte derfor til Rikshospitalet for å få ECMO-behandling. Det innebar at Adam ble koblet til en hjerte- og lungemaskin, han ble kjølt ned til 34 grader celsius, fikk blodfortynnende fordi alt blodet måtte gjennom denne maskinen og derfor kunne koagulere og lage en blodpropp, han fikk morfin, antibiotika og et visst antall andre medisiner. Hele denne tiden han fikk ECMO-behandlingen var det fare for blødning og da særlig hjerneblødning. Senere har jeg fått høre av en lege at ved en slik behandling er mortalitetsraten rundt 50 %.

Heldigvis fungerte behandlingen, og Adam var sterk nok til å klare seg. Utsiktene så bedre ut, men fortsatt var det et stykke å gå. Etter hvert ble både maskinene og medisinene færre, og jeg tok et lettelsens sukk den dagen han pustet selv.

Nå er vi tilbake på vårt lokale sykehus. Adam puster selv, griner når han er sulten eller ikke får det som han vil, enten det gjelder hvor han ligger eller hvordan. Han smiler til alle sykepleierne og ler i søvne. Ingenting av dette kunne jeg ha skrevet, om det ikke hadde vært for at legene handlet raskt. Ingenting av dette kunne jeg ha skrevet, om det ikke hadde vært for at jeg bor og lever i en velferdsstat som tar seg av det meste. Adam har fått en teknologisk og medisinsk avansert behandling, han har hatt minst en sykepleier som har våket over ham dag og natt i over tre uker, han har fått x-antall medisiner, samtidig har vi, foreldrene, fått en seng og mat på sykehuset. Ikke en eneste gang har noen sagt noe om hva alt dette koster, og ikke har vi måttet betale for noe heller. Det er mulig fordi vi har en velferdsstat, det er mulig fordi vi har et offentlig helsevesen med flinke og gode helsearbeidere. Det er ikke sikkert vi hadde hatt det hvis staten skulle ha gitt milliarder i skattelette. Det er ikke sikkert vi hadde hatt et godt og gratis offentlig helsevesen hvis de private skulle ta over mer. Man tenker ikke over slikt før man selv står i en situasjon hvor man trenger livreddende hjelp. Og da er det ikke irrelevant hvem som styrer landet. Velferdsstaten ble ikke bygget av de konservative og de blå, den vil derfor heller ikke bestå med de konservative og de blå. Ofte nok hører jeg folk si at skatten er så høy, at de betaler så mye skatt på inntekten sin. Og det er godt mulig at den oppleves som høy, men da tror jeg ikke de tenker på alt de får igjen. Skolen er gratis, blir du syk så får du behandling, og har du behov for øyeblikkelig hjelp så får du det. Det er ingen som står i døren og spør om tykkelsen på lommeboken. Barnehagen har makspris, og har du jobbet så får du betalt fødselspermisjon. Blir du syk så får du sykepenger, mister du jobben så får du hjelp inntil du klarer å finne en ny jobb. Dette er bare noen få ting, listen kunne vært mye lenger.

Vil folk virkelig gi fra seg alt dette for å betale litt mindre skatt?

Til slutt vil jeg rekke en stor takk til alle på Nyfødtavdelingen på Ahus for at dere handlet så raskt, og til alle på Barneintensiv på Rikshospitalet for at dere reddet min lille Adam.

Og ikke minst Gud den allmektige for å ha vist sin nåde, for han er barmehjertig.

Surah Fatiha (The Opening)

In the name of God, the infinitely Compassionate and Merciful.
Praise be to God, Lord of all the worlds.
The Compassionate, the Merciful. Ruler on the Day of Reckoning.
You alone do we worship, and You alone do we ask for help.
Guide us on the straight path,
the path of those who have received your grace;
not the path of those who have brought down wrath, nor of those who wander astray.
Amen.

Forkortet versjon publisert i Dagbladet 21. august 2013

Advertisements

3 thoughts on “Når grunnen svikter – politikk og liv

  1. Nå gikk det kaldt nedover ryggen min. Vi var gjennom nøyaktig samme opplevelse med vår datter i november/desember 2010, også med ECMO på Riksen. Også hos oss gikk alt fint til slutt, og hun har overhodet ingen varige mén i dag.
    Det er riktig som du skriver; man tenker ikke over hva en slik situasjon koster.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s