Norsk skole i dag er veldig annerledes enn for bare tyve år siden. Visse aspekt har blitt mye bedre, mens andre har blitt verre. En god ting som har skjedd i norsk skole er at det er mer åpenhet, i alle deler av systemet.
Av: Assad Nasir, lærer og skribent. Twitter: @assadnasir
Men det er ikke fullt så bra at læreren og skolen har mistet både autoritet og autonomi. Det skyldes blant annet det etter hvert så velkjente og utskjelte fenomenet man kaller ”new public management”. Egentlig litt besynderlig at man kaller det nytt når det ligner mer på organisasjonsfilosofi fra 1950-tallet hvor alt skal måles for derved å gjøre driften mer effektiv. En fullstendig absurd måte å styre moderne kunnskapsforetak på, og det er ikke uten grunn at med ”new public management” kom fabrikkmetaforen for skoler og universiteter.
Jeg kan på enkel måte illustrere at man ikke kan måle kunnskap slik utdanningsbyråkrater vil at vi skal måle. En elev får karakteren 4 når han går ut av grunnskolen, altså ved slutten av 10. klasse. Tre år senere får den samme eleven karakteren 4 i det samme faget, altså ved slutten av 3. klasse på videregående. Hvordan skal en måle, ved hjelp av karakterskalaen, at eleven har lært noe? De som teller tall vil si at eleven ikke har hatt fremgang fordi han fortsatt ligger på karakteren 4. Men jeg vil her si at eleven har lært en hel del fordi det kreves mer for å få en 4 etter endt videregående enn etter endt grunnskole. Det ser man ikke i tallmatriser.
Vi, og ikke minst elevene, ser oss blinde på tallkarakterer. Det sier noe om hva du kan, men det sier ikke så mye om hva du har lært. Vi må bli mer bevisste på det siste også, det er en viktig del av det å tilegne seg kunnskap, det vil være en viktig del av et kunnskapsbasert arbeidsliv og økonomi.
Jeg skal ikke si så mye om papirarbeid og rapportering av ymse slag, det har mange sagt mye om før. Det jeg eventuelt kan legge til er at det skyldes noe som skjer i alle deler av samfunnet, nemlig at jussen tar over. Det er krav om hvordan ting skal gjøres, i hvilken rekkefølge, hvilke skjemaer som skal fylles ut til hvilke frister. Da kommer det faktiske arbeidet i bakgrunnen, skjemaene blir det viktigste. For å nevne et eksempel fra en skole, så ansatte man folk til å holde orden på at alle skjemaer, vedtak om spesialundervisning og enda flere skjemaer som følger med det var på plass i elevmappen ved tilsyn slik at skolen ikke skulle få noen anmerkninger. Om eleven faktisk fikk den tilrettelagte spesialundervisningen var ikke så viktig. Man hadde vedtakene og skjemaene, da var det greit.
I forlengelse at dette har det blitt slik at elevene, eller brukerne, har en rekke rettigheter, men svært få plikter. En ting er at eleven skal bli målt i hva han kan, noe som er bra, og at han skal vite når har blir vurdert og etter hvilke kriterier. Det er også bra. Men hvor mange muligheter skal eleven ha til å gi læreren vurderingsgrunnlag? I tillegg, hva skal regnes som gyldig fravær og en god nok grunn til at man kan ta en prøve senere når man har vært fraværende. Det kan virke som småting, men det er store prinsipielle spørsmål bak. Hva kan vi forvente av eleven? Hvilke plikter og ansvar har foreldrene for elevens læringsarbeid? Hvis læreren ikke har vurderingsgrunnlag for å sette karakter får eleven IV (ikke vurdert) på karakterkortet. Men mot slutten av semesteret har mange lærere ekstra prøver og ekstra høringer for elever som har gått glipp av eller ikke møtt til ordinære vurderingssituasjoner. Hvorfor det? For det første fordi man vil at elevene skal klare seg og gjøre sitt beste. For det andre fordi skolen, kommunen og fylkene vil ha flest mulig gjennom og ut, det man kaller gjennomstrømming. For det tredje fordi vi lærere nok er for snille. Det er vel ikke å legge skjul på at noen elever spekulerer i å ikke møte til vurderinger for deretter å kunne ta prøven senere. Men hva om eleven ikke fikk ta prøven på nytt, med mindre det var en god og dokumentert grunn? Enten ville enkelte ha fått langt flere IV i noen fag, ellers så ville de ha møtt opp til de ordinære vurderingssituasjonene. Da hadde det nemlig vært konkrete konsekvenser for å ikke følge opp de pliktene en har som elev. I dag er det oftest diffuse eller ingen konsekvenser, og alltid en ny sjanse.
Resultatet blir at det er byråkrater som legger premissene for lærernes arbeid. Det er skjemaer og det som kan telles og måles som kommer i forgrunnen. Elevene har ingen betydelige plikter, og heller ingen klare konsekvenser. Læreren ender opp med å bli en marionett.
Publisert på www.delgodene.no 23. august 2013
