Home

Shazia Sarwar skriver i VG om barn og unge som blir dumpet i foreldrenes hjemland. Hun viser til tall fra Oslo som er både overraskende og hårreisende. I tillegg sier noen utenriksstasjoner at henvendelsene, som i all hovedsak kommer fra barn og unge selv, er doblet siden 2009. Da finnes det altså store mørketall, for det kreves en del av et barn å klare å ta kontakt med en norsk utenriksstasjon i et land man sannsynligvis ikke kjenner så godt.

Barn og unge blir revet vekk fra sine nærmiljø, fra skole og fra sine venner. De blir plassert i utlandet, hos slektninger eller sammen med en av foreldrene. Veldig ofte er ikke flyttingen til barnas beste, selv om foreldre mener at den er det. Og her kommer den digre elefanten i det lille rommet. Foreldrenes rettigheter er altfor sterke. De kan gjøre nesten hva som helst uten at myndighetene griper inn. Barn og unge er den svake part, og myndighetene må her ta en helt klar stilling på barnas side. Det gjør man ikke i dag. Når politiet henlegger 40 prosent av sakene, slik Sarwar skriver, på grunn av manglende etterforskningskapasitet, sier det sitt om hvor høyt myndighetene prioriterer barn og ungdom som opplever å bli dumpet i foreldrenes hjemland.

Skolene har begrenset med myndighet og verktøy til å gjøre noe. Men det er viktig å reagere raskt, og når et barn eller en ungdom uteblir fra skolen så skal ikke veien være lang til barnevern og politi for å finne barnet. Norske myndigheter har ansvaret for alle norske barn, og jeg mener at norske myndigheter har et ansvar for å hjelpe hvis disse norske barna blir flyttet til utlandet. Foreldre skal ikke komme unna med å tvangsflytte barn og ungdom, fra å frarøve barna de rettigheter de har. Norge må gjøre noe for å hjelpe de som ikke klarer å komme seg til utenriksstasjonen på egenhånd for å be om hjelp. De færreste barn og unge klarer det i et land de ikke kjenner, og kanskje ikke kan få hjelp av noen.

Sarwar skriver at flertallet av barna og ungdommene har etnisk minoritetsbakgrunn og at mange har foreldre med bakgrunn fra Irak, Somalia, Pakistan og Tyrkia. I fjor sommer skrev jeg om foreldre som flytter ungene sine mellom sitt hjemland og Norge, og dermed hemmer, i verste fall ødelegger, barnas muligheter til å klare seg godt i det norske samfunnet. De frarøver barna muligheten til å gå på en god skole, utvikle et godt norsk språk, og lære seg sosiale koder man bør kunne for å klare seg bra i Norge. Foreldrene tror de gjør det beste for barna, men enten så forstår de ikke, eller vil ikke forstå, konsekvensene som barna og ungdommene må bære. Barn skal ikke lide på grunn av foreldrenes dårlige valg.

Da jeg jobbet som lærer i Oslo for ungdommer med minoritetsbakgrunn opplevde vi ofte at en god del av de som kom til oss på norskopplæring var født i Norge, hadde gått på norsk skole til 4. eller 5. klasse. Så hadde foreldrene (og det er nok oftest fedrene) bestemt at de skulle flytte til deres hjemland. Noen hadde bodd sammen med mor, mens far arbeidet i Norge, andre hadde bodd hos slektninger. Vi opplevde også at barna hadde gått på skoler med ulik faglig kvalitet. Men mest problematisk var språket. De hadde mistet mange viktige år i språkopplæringen og dermed hadde ekstra store utfordringer. Jeg tror, selv om jeg ikke har noen tall på det, at de aller fleste som blir flyttet til foreldrenes hjemland som barn og ungdom, blir også flyttet tilbake til Norge etter en tid. Da må de igjen begynne nesten på nytt, lære seg språk, lære sosiale koder, få et nettverk og et grunnlag for å bygge seg et liv. Skal vi la foreldrene ødelegge barnas liv, fordi de har ”rett” til det?

Man bør anmelde flere som dumper barna sine i utlandet, og myndighetene og politiet må gjøre mer for å løse disse sakene. Det er uakseptabelt at barn forsvinner fra Norge, at barn blir dumpet i utlandet av foreldrene sine uten at vi gjør noe med det, uten at det får konsekvenser. Vi kan ikke la foreldrenes rettigheter tillate omsorgssvikt og tvang. Man bør gjøre alt for å finne barn og unge som uteblir fra skolen, og finner man ut at de er i utlandet så bør man gjøre alt for å finne fram til dem, komme i direkte kontakt og undersøke forholdene skikkelig.

Vi har ingen barn å miste.

Publisert i VG 16. juli 2013

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s