Monthly Archives: juli 2013

Prableen Kaur håper på stortingsplass

Valgdagen kommer stadig nærmere, og jeg har gjennom sommeren skrevet litt om de ulike fylkene med tanke på valget. Innimellom har jeg prøvd å få til intervjuer med politikere, noen er lette å be, andre ikke full så lette. Men Prableen Kaur sa raskt ja og resultatet kan du lese under.

 

Hvordan ble du politiker?

Siden jeg var liten har jeg vært engasjert og opptatt av ulike samfunnsspørsmål. Jeg begynte forsiktig gjennom elevrådet på skolen og ved å skrive innlegg til Aftenpostens Si;D-spalte, før jeg meldte meg inn i AUF og ble aktiv der.

Hvorfor ble det AUF / Arbeiderpartiet?

Det ble AUF og Arbeiderpartiet fordi jeg mener vi best løser de store oppgavene i fellesskap. Det var troen på alle mulighetene folk kan få gjennom verdier som frihet og solidaritet ved at alle yter etter evne og får etter behov.

Du ble valgt inn i bystyret i Oslo for to år siden, hva er det viktigste du har lært som politiker siden da?

At jeg er noe utålmodig person, og at det tar tid før politikk som vedtas i bystyret blir en reell handling.

Politikere er jo folk som mener noe og vil noe, er du en type som har en mening om alt?

Jeg har en del meninger, og jeg lar meg lett engasjere, men det er nok noen saker som jeg brenner for mer enn andre.

Hvilke politiske saker ligger ditt hjerte nærmest?

1. Alle elever skal få god og tilpasset undervisning. Det skal ikke være tilfeldig om du får en god lærer. Derfor vil jeg jobbe for at flere videre- og etterutdannes og at lærerutdanningen styrkes. For at du skal få den undervisningen du har krav på er det vitkig at læreren får være lærer. Det er dessverre slik at læreren må gjøre oppgaver som tar tid fra undervisningen. For å unngå dette vil jeg jobbe for at vi får flere hoder og hender inn i skolen, slik at læreren kan konsentrere seg om sin viktigste oppgave, nemlig undervisning.

2. Halvparten av Norges befolkning vil en eller annen gang i livet oppleve å bli rammet av en psykisk lidelse. Det er en folkesykdom som må tas på alvor og forebygges. Man hører om mange tilfeller der mennesker ikke får hjelp. Heller ikke når de trenger det. Jeg vil jobbe for at skolehelsetjenesten styrkes og det opprettes flere lavterskeltilbud og slik at avstanden blir mindre og man lettere kan fanges opp. Videre vil jeg jobbe for at det skal bli lettere å få et variert tilbud. Det skal bli lettere å bytte behandler og behandlingsform. Alle mennesker er forskjellige og trenger ulik hjelp til ulik til. Jeg vil jobbe for et bredt og variert tilbud til alle uavhengig av sosial status eller bakgrunn.

3. For meg er det viktig at våre rettigheter ikke skal avgjøres på bakgrunn av kjønn. Vi er på topp i verden når det gjelder likestilling, men det er dessverre sånn av 90% av alle voldtekter og voldtekstforsøk aldri blir anmeldt. Under 1% av anmeldte forhold ender med dom. Jeg vil jobbe for at at ofre skal føle seg tryggere nok til å anmelde, og at oppfølgningen og behandlingen møter de behovene ofrene trenger. At en kvinnes påkledning hvis hun blir voldtatt fortsatt er et tema, er uakseptabelt. Tabuene må vi bryte ned sammen.

Du har markert deg litt i debatten om skolepolitikk. Tall fra SSB viser at nesten halvparten av de som begynner på yrkesfag ikke fullfører i løpet av fem år. Hva kan gjøres for at flere fullfører?

For at flere skal fullføre kreves det langsiktig arbeid. Elevene skal bli bedre rustet fra grunnskolen av, få bedre støtte til å ta rette valg av videregående opplæring og det skal gjøres endringer i videregående som kan bidra til å motivere elevene til å fullføre. Integreringen mellom teori og yrkespraksis må bli bedre. For mange faller ut av videregående skole. Videre må prosjektet NY GIV videreføres for økt gjennomføring i videregående opplæring. Det legger hovedvekt på tett oppfølging av de svakeste elevene i siste del av 10. trinn og i videregående opplæring. Formålet er at de skal få hjelp til å tette kunnskapshull og dermed bedre forutsetninger for å gjennomføre videregående opplæring. Viktigst av alt, Arbeiderpartiet vil jobbe for at elever som har godkjent fagbrev skal være generelt studieforberedt.

Vi får også lese i avisene at mange med lærerutdanning slettes ikke jobber som lærere. Hva kan gjøres for at flere med lærerutdanning skal jobbe som lærere, og at flere lærere skal bli i jobben?

Jeg vil jobbe for at vi får flere ressurspersoner inn i skolen som rådgivere og helsesøstere. Slik at elevene kan bli tatt godt vare på og få den hjelpen de trenger, og lærerne kan få tid til å bruke tiden sin på undervisning. Videre er jeg opptatt av vi som folkevalgte legger til rette for at lærerne står friere til å styre undervisningen uten at vi skal byråkratisere lærerollen og påtvinge flere tester enn det som er nødvendig.

Hvor står du i sidemålsdebatten?

Jeg er for.

For eller mot EU, og hvorfor?

Jeg støtter EU som idé, men slik realitetene er nå så synes jeg ikke Norge skal inn i EU på nåværende tidspunkt.

Hva mener du om oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja?

Jeg er mot oljeutvinning, og mener vi må tenke nytt om fremtiden. Vi må investere mer i forskning og satse på fornybar energi. Oljen har gitt og gir Norge mye, men en dag tar det slutt, og at den dagen kommer må vi for alvor ta innover oss.

Det har jo blitt slik at politikere går ”partiskolen” fra de er ganske unge og mange har ikke jobbet nevneverdig utenfor politikken. Det kan føre til at man mister kontakt med vanlige folk. Hva tenker du om det?

Jeg gjør hele tiden mitt beste for at det skal være lav terskel for å ta kontakt med meg som folkevalgt, og gjør det jeg kan for å vise meg tilliten verdig.

Da sier vi takk til deg, Prableen Kaur, for at du stilte opp, og lykke til i valgkampen.

 

 

 

 

Ingen jihad likevel

TV2 kunne på nettsidene sine lørdag 20. juli melde at et ”jihadistflagg” var hengt opp midt i Oslo. En skulle nesten tro at det var en krigserklæring, men ”jihadistene” hadde ikke tatt over likevel, fordi vedkommende som hadde hengt opp flagget, tok det ned igjen da han fikk vite at folk reagerte på det.

Det er en merkelig sak TV2 klarer å produsere, og det skyldes til en viss grad uvitenhet. I tillegg kan en lure på hva som er formålet, for det er ikke folkeopplysning, og jeg er i tvil hvilken nyhetsverdi saken har. Attpåtil er det en anonym kilde som uttaler seg, og da blir man umiddelbart skeptisk.

TV2 skriver at det er et islamsk flagg, og det stemmer, men hva betyr det? Flagget som hang på Grønland i Oslo var et stykke svart tøy med den muslimske trosbekjennelsen påtrykket. Det er ikke noe ekstraordinært ved dette, man kan finne det på flere lands flagg, Saudi Arabia for å nevne ett. Slike islamske flagg finnes i flere farger, hvitt, sort, rødt og grønt som nok er det mest vanlige. Jeg har sett alle bli brukt i Pakistan. Grønt er islams farge, og det synes i flere muslimske lands flagg, sammen med halvmåne og stjerne er det viktige symboler i Islam. Med andre ord, flagget i seg gjør ingen til ekstremister.

Når det gjelder den svarte versjonen så stemmer det at enkelte ekstremister som kaller seg muslimer har brukt det. Men norske nynazister bruker det norske flagget, så er det et naziflagg da? I Pakistan blir den svarte versjonen av flagget brukt av de som påberoper seg å være etterkommere av profeten Muhammed, og selv om de nok er mer konservative enn den gjengse mann og kvinne, så ville det vært drøyt å kalle dem ekstremister.

Og så skal vi ikke glemme at vi er halvveis inne i fastemåneden ramadan, da noen muslimer blir mer religiøse enn profeten, og det kan likegodt hende at det er en som i begeistring har hengt opp flagget uten å tenke noe særlig på at folk kan komme til å reagere. Det kan skje den beste.

Rent journalistisk kan man peke på et par ting i artikkelen som burde vært annerledes. TV2 lar den anonyme naboen fortelle at ”ytterliggående grupper nå etablerer seg i området”. Det får stå uimotsagt og ubekreftet som en ”sannhet”. Det minste man kunne gjøre var å spørre politiet om det stemmer eller om de kan si noe om det. Senere i artikkelen skriver journalistene at ”området er i stor grad bebodd av personer med muslimsk bakgrunn”, og selv om det sikkert stemmer, så kan det leses på mange forskjellige måter, og hva betyr egentlig ”i stod grad”, hvor mye er det? Formuleringen til journalistene kan sikkert forsvares, men det hadde vært redeligere å presentere konkrete tall, i stedet for å gi rom for spekulasjoner.

Dette er ikke annet en spekulativ journalistikk fra TV2 sine side.

Publisert i Dagbladet 25. juli 2013

Telemark (Valg 2013)

Da jeg gikk på barneskolen dro vi på tur til Telemark og Telemarkskanalen en gang. Jeg husker veldig godt at han som satt ved siden av meg på bussen kastet opp, og at det var veldig fascinerende hvordan slusene virket og båten kunne flytte seg oppover. Men nok om det.

Telemark har seks representanter Stortinget, og skal fortsatt velge seks stykker i valget i september. I dag har Arbeiderpartiet 3 mandater, Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har ett mandat hver. De mest kjente navnene på telemarksbenken er Bård Hoksrud fra Frp og Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre.

Telemark er et industrifylke, og en god del kjente folk er født i Telemark. Blant disse finner vi Henrik Ibsen, Aasmund Olavsson Vinje, Theodor Kittelsen, Tarjei Vesaas, Tor Åge Bringsværd, Petter Stordalen, Odd Nordstoga. Kunne også ha nevnt flere, men dere skjønner hvor det bærer hen. Man kan spørre seg, hva er det med Telemark?

Noen andre får svare på det, vi går videre med Stortingsvalget til høsten.

Arbeiderpartiet sin toppkandidat fra forrige valg tar gjenvalg, men på andre og tredje plass står to relativt unge mennesker. Henholdsvis Lene Vågslid, født i 1986 og Christian Bjørno, født i 1985.

Bård Hoksrud fra Frp er nominert på topp fra Frp, Torbjørn Røe Isaksen er Telemark Høyre sin toppkandidat (noe annet hadde vært underlig). Geir Jørgen Bekkevold stiller til gjenvalg for Kristelig Folkeparti.

Ellers kan telemarkingene stemme på Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Piratpatiet, Senterpartiet, De Kristne, Rødt, Demokratene i Norge, Miljøpartiet De Grønne, Kystpartiet, Kristent Samlingsparti

Merket med , , ,

Ingen manns land av Izzet Celasin

Izzet Celasin er født i 1958 i Istanbul.

I hjemlandet var Izzet Celasin venstreradikal aktivist, og satt flere år i fengsel etter militærkuppet i Tyrkia i 1980. Han kom til Norge som politisk flyktning i 1988. Celasin jobber nå som tolk ved Tolketjenesten i Oslo. Svart himmel, svart hav er hans første roman, og var en av vinnerne i Gyldendals konkurranse om beste politiske roman.

Celasin debuterte i 2007 med Svart himmel, svart hav, og gav ut Ingen manns land i 2010.

Ingen manns land er en troverdig bok om en gutt som blir sendt til militærakademiet, og klarer å gjøre en viss karriere. Men han blir ikke avhumanisert, han har hele tiden en samvittighet som etter hvert gjør at han blir satt i fengsel av «sine egne». Celasin klarer å gripe leseren i øyeblikket, både i felten, i krigen, i hjemmet og i fengselet. Dette er en bok som ikke er typisk norsk, og dermed gir et innblikk i en verden som er fjern, men samtid veldig nær, både i tid og i avstand.

Ingen-manns-land_hd_image

Hjelp en psykologistudent – gjensidige interkulturelle relasjoner

Her forleden fikk jeg en e-post fra en psykologistudent som trengte hjelp med å gjennomføre en spørreundersøkelse.

Hvis du kan svare på spørreundersøkelsen hadde det vært veldig fint. Du finner informasjon om undersøkelsen og studien ved å gå inn på lenken, https://www.surveymonkey.com/s/6F6VTGB

 

 

Bartevolusjonen – et rosablogginnlegg?

Jeg kaller dette et rosablogginnlegg? med spørsmålstegn fordi jeg først er litt usikker på hva en rosablogg er, og annet fordi dette egentlig ikke er en rosablogg. Hvis jeg skulle definere en rosablogg (bortsett fra at det handler om mote) så kan en generalisering være at det handler om bloggeren selv. Jeg skriver aldri (nesten) om meg selv, selv om det å skrive sine meninger kan sies å være om seg selv, og jeg er aldri personlig eller privat (hvor skal man dra grensen liksom).

Men, her er et innlegg som er så personlig som jeg aldri har vært før, og handler helt og holdent om meg selv, eller for å være mer presis, barten min. Den senere tid har det igjen blitt populært å ha bart, det har blitt hipt, og unge mennesker på under 30 år anlegger bart (så lenge det lar seg gjøre) selv om de ikke er trøndere. Jeg har hatt bart siden 1997, da jeg gikk i 7. klasse (med noen kortere perioder hvor jeg prøvde å finne meg selv uten bart).

1990, en stund før jeg fikk bart.

1990, en stund før jeg fikk bart.

1992. Fortsatt en stund før jeg fikk bart, men ville så gjerne vise fram tennene mine.

1992. Fortsatt en stund før jeg fikk bart, men ville så gjerne vise fram tennene mine.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1997. Syvende klasse på Furuset skole og dunbarten er på plass.

1997. Syvende klasse på Furuset skole og dunbarten er på plass.

2000. Barten forsvant litt for meg.

2000. Barten forsvant litt for meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

2000. Etter hvert fikk jeg briller også.

2000. Etter hvert fikk jeg briller også.

2001. Da var barten tilbake, med følge av litt skjegg og jeg hadde fått meg linser.

2001. Da var barten tilbake, med følge av litt skjegg og jeg hadde fått meg linser.

 

 

 

 

 

 

 

2001. Men brått kunne finne på å endre barberingsvaner.

2001. Men brått kunne finne på å endre barberingsvaner.

2004. Jeg begynte å bruke skjorte daglig. Skjegget fikk vokse fram og brilleglassene ble noe mørke.

2004. Jeg begynte å bruke skjorte daglig. Skjegget fikk vokse fram og brilleglassene ble noe mørke.

 

 

 

 

 

 

 

2005. Barten vokste kraftig og håret var veldig kort.

2005. Barten vokste kraftig og håret var veldig kort.

2006. Skjegget fulgte etter og jeg  begynte å bruke hatt.

2006. Skjegget fulgte etter og jeg begynte å bruke hatt.

 

 

 

 

 

 

 

2008. Men så ble barten og skjegget trimmet, mens håret vokste ut igjen.

2008. Men så ble barten og skjegget trimmet, mens håret vokste ut igjen.

2009. Jeg ble en posør.

2009. Jeg ble en posør.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2009. Og alvorlig.

2009. Og alvorlig.

2009. Veldig kjekk, ikke sant?

2009. Veldig kjekk, ikke sant?

 

 

 

 

 

 

2010. Jeg fikk min første fulltidsstilling som lærer.

2010. Jeg fikk min første fulltidsstilling som lærer.

2011. Skjegget vokste vilt.

2011. Skjegget vokste vilt.

 

 

 

 

 

 

 

2011. Og det samme kan sies om håret.

2011. Og det samme kan sies om håret.

2012. Barten blir feit.

2012. Barten blir feit.

 

 

 

 

 

 

2012. Også i blomstrete sommerskjorte på Hovedøen.

2012. Også i blomstrete sommerskjorte på Hovedøen.

2011. Glemte nesten helskjeggperioden i 2011.

2011. Glemte nesten helskjeggperioden i 2011.

 

 

 

 

 

 

 

2011. Får ta med en til med helskjegg da.

2011. Får ta med en til med helskjegg da.

 

 

 

 

 

 

2013. Brillene er runde, barten feit, hatten på hodet og jeg er stort sett blid (selv om bildet sier noe annet)

2013. Brillene er runde, barten feit, hatten på hodet og jeg er stort sett blid (selv om bildet sier noe annet)

Storveis av Seljestad

Lars Ove Seljestad ga ut en ny diktsamling samme dag som Jo Nesbøs Politi kom ut. Begge bøkene er gitt ut på samme forlag, men den ene har du mest sannsynlig aldri hørt om.

Seljestads siste diktbok heter Storspring med undertittelen Fabrikkdikt. Utgitt i 2013, på Aschehoug.

9788203355202_SeljestadFabrikkdiktene til Seljestad kommer i samme rammer som fabrikkarbeideren må forholde seg til, og egentlig (nesten) hvilken som helst arbeider, men fabrikkarbeideren spesielt fordi han (stort sett er det jo en han) er så bundet til stedet fabrikken, enten han liker det eller ikke.

Seljestads fabrikker våkner til liv og lever, i beste (?) velgående og kan etter hvert sies å representere en slags guddom som krever underkastelse fra menneskene. Fabrikken skal ha din tid, og alle dine krefter. Samtidig er fortellen ikke bare en arbeider, men en belest arbeider, som en slags romantisk skikkelse fra fordums tider, eller er det kanskje en som har tatt steget videre.

Det er naturlig å trekke linjer til arbeiderlitteratur fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Det kan leses som en moderne arbeiderfortelling, for mot slutten, uten at jeg skal avsløre for mye, så rettes en finger, eller oppmerksomheten vår tids kapitalisme og finansakrobatikk.

Seljestads bok kom ut samme dag som Jo Nesbøs Politi, men har ikke fått en promille av oppmerksomheten. Det er synd, for Seljestad gir mye (mer) mat for hjernen.

 

Sogn og Fjordane (Valg 2013)

Sogn og Fjordane er et stort fylke, men med ganske lav befolkning. Wikipedia sier at det har ca 108 000 innbyggere. Fordel på over 18 000 kvadratkilometer er det altså langt mellom folk. Men Sogn og Fjordane ha naturopplevelser. Sognefjorde, landets lengste fjord, finner vi her. Jostedalsbreen, den største isbreen på de eurpeiske fastlandet, finner vi også her. Alle kommunene i fylket har nynorsk som hovedmål (Hurra!)

Sogn og Fjordane har i dag 5 representanter på Stortinget, men i høstens valg skal fylket velge 4. I dag har Arbeiderpartiet 2, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre ett mandat hver. Liv Signe Navarsete, kommunlaminister og leder i Senterpartiet er valgt inn fra Sogn og Fjordane.

Foruten de partiene som allerede er navnt kan folk i Sogn og Fjordane stemme på Miljøpartiet De Grønne, Piratpartiet, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti, Venstre, Rødt, De Kristne, Kystpartiet eller Demokratene i Norge.

Alle sittende representanter, bortsett fra Fremskrittspartiets Åge Starheim stiller til gjenvalg.

For Venstre stiller Sveinung Rotevatn på topp, og hvis de gjør det bra så kan han komme inn på tinget. I 2005 fikk Venstre utjevningsmandat fra Sogn og Fjordane, i 2009 mistet de det fordi de havnet under sperregrensen. Kanskje de kan vinne det igjen i 2013?

I siste meningsmåling gjort av InFact for VG 8. juli 2013 så er Rotevatn inne på fast plass. Men meningsmåling er meningsmåling, det som teller er valgresultatet.

Merket med ,

Skolen for de flinke

Det norske skolesystemet reproduserer klasseforskjeller

Utdanningspolitikken har som mål å utjevne sosiale forskjeller. Skolen skal være stedet hvor barn og unge av ulik sosial, økonomisk og etnisk bakgrunn møtes, og alle skal ha like muligheter til å nå sine mål og drømmer.

Men det fungerer ikke helt på den måten. Vi vet for eksempel at Oslo er en delt by, økonomisk, sosialt og etnisk. Barn og unge møtes ikke på tvers i Oslo. Men også for landet som helhet har det seg slik at foreldrenes utdanning påvirker barnas skoleresultater og hvor mange hyllemeter med bøker man har hjemme påvirker barnas skoleresultater. Leksehjelp kan ikke veie opp for den ballasten du har med, eller ikke har med, hjemmefra. Selvsagt finnes det enkelte som viser det motsatte, at en ”klassereise” er mulig, men i det store og hele reproduseres klasseforskjellene.

Vi har et skolesystem som er basert på aldersbestemte klasser. Underveis i det obligatoriske løpet har vi noen kompetansemål elevene skal vurderes etter. Det er mål for hva elevene skal ha lært. På ungdomsskolen og i videregående utdanning har vi vurdering med karakterer som skal si noe om hva elevene kan. Disse bruker elevene til å søke seg til skoler og til høyere utdanning. Men hvorvidt man kan det man skal kunne til et gitt tidspunkt har lite å si for om man går videre på neste nivå, til vanskeligere mål. Det norske skolesystemet skaper skoletapere. Det er ikke elevene det er noe galt med, men skolen er organisert for de skoleflinke, for de som behersker de tradisjonelle arbeidsmåtene med sterkt fokus på teori. Bare hør på en hvilken som helst skoledebatt, politikere snakker som om alle går på studiespesialisering, som om alle skal ta en akademisk høyere utdanning.

Vi sender elever videre oppover i klassetrinnene, til vanskeligere faglige krav og pensum uten at de behersker det som kreves for å gå videre. Vi tenker at de vil klare å ta igjen, eller i hvert fall klare seg. Det er svært lite ambisiøst. I neste omgang fører det til mindre mestring, som igjen fører til mindre motivasjon, og slik går spiralen for en del ”skoletapere”.

Derfor må vi skifte fokus og tenke radikalt annerledes. Vi må sette elevenes læring i sentrum og organisere skolen deretter. Vi kunne hatt læringsgrupper i stedet for aldersbaserte klasser. Læringsgruppene kunne ha vært organisert i forskjellige nivåer slik at når man behersket det man skulle på et nivå så gikk man videre til neste nivå, uavhengig av om det hadde gått en, to eller tre måneder. Hvis de grunnleggende kunnskapene i et fag ikke er på plass så vil det bare gjøre det vanskeligere for elevene å følge progresjonen videre. Når vi likevel sender elever videre så blir ”fellesskolen” viktigere enn at elevene lærer. Men i tillegg må det gjøres flere grep. Elevantallet i en gruppe bør ikke overstige 25. Leseplikten i store og tunge fag bør reduseres. Fellesfagene (norsk, engelsk, matte, naturfag) bør ha egne læreplaner på yrkesfag. Ungdomsretten på videregående opplæring bør utvides, og allmenn påbygging avvikles.

Elevene er like forskjellige som alle andre, noen trenger mindre tid enn andre. Elever er ikke tomme kar som fylles med kunnskap, og det er like viktig å spørre ”hva har du lært?” som å spørre ”hva kan du?” Vårt skolesystem har stort sett fokus på det siste, mens vi i større grad bør ha fokus på det første. Men vårt skolesystem er til syvende og sist fokusert mot sluttkompetanse og karakterer.

Ingen elever er like, men alle må få like muligheter til å lære og mestre.

Publisert i Klassekampen 16. juli 2013