Monthly Archives: mai 2013

Kærlighed

Kærlighedsbreve fra store mænd kjøpte jeg en gang i København. Det var en av bokhandlene i sentrum, med mye større utvalg enn stort sett alle norske bokhandler. Uansett. Denne boken er grei underholdning, ikke den største prosaen jeg har lest. Det beste er to brev av Oscar Wilde.

kærlighedsbreve fra store mænd

PML-N og Sharif erklærer valgseier (for nybegynnere)

Ved midnatt norsk tid, 11. mai 2013 ble det mer og mer tydelig at PML-N og Nawaz Sharif gjør et brakvalg. Men hvem er egentlig denne Nawaz Sharif?

Noen husker kanskje at Sharif ble avsatt som statsminister i 1999 da General Pervez Musharraf gjennomførte kupp og tok over makten i Pakistan. Da var Sharif statsminister for andre gang.

Pervez Musharraf og Nawaz Sharif i gode gamle dager.

Pervez Musharraf og Nawaz Sharif i gode gamle dager.

Sharif ble født i 1949 i Lahore, Punjab. Hans far flyttet fra India til Pakistan etter delingen i 1947 og etablerte forretningene sine i Lahore. Familien Sharif har vært en betydelig del av pakistansk politikk siden 1980-tallet. Shabaz Sharif, broren til Nawaz Sharif, er Chief Minister i Punjab, altså øverste politiske leder i provinsen. Partiet til Sharif, PML-N, henter også mesteparten av sin støtte i Punjab, og etter hvert som tallene blir bekreftet så vil vi se at flesteparten av plassene som PML-N vinner er fra Punjab.

På 1970-tallet førte daværende statsminitster Zulfiqar Ali Bhutto en nasjonaliseringspolitikk, noe som førte til Sharif-familien ble hardt rammet økonomisk. Nawaz Sharif engasjerte seg politisk og ble med i Pakistan Muslim League. Han ble raskt en ledende figur på den nasjonale politiske scene.

Sharif ble finansminister i provinsregjeringen i Punjab i 1981. General Zia-Ul-Haq gjennomførte militærkupp og tok over makten i landet. Sharif hadde god kontakt med Zia, og han klarte til og med å få tilbake stålindustrien som hadde blitt fratatt familien på 70-tallet. Sharif har altså lenge hatt en høne å plukke med Pakistan Peoples Party, særlig på grunn av Bhutto sin nasjonaliseringspolitikk. Da Sharif kom til makten i 1990 og ble statminister satte han i gang med privatisering i stort monn, og liberaliserte den økonomiske politkken. På den måten kan man si at fikk tatt igjen. I 1993 ble Benazir Bhutto, datteren til Zulfiqar Ali Bhutto, statsminister, Sharif havnet da litt på sidelinjen. I 1997 ble han igjen statsminister, denne gang til 1999 da han ble avsatt av General Pervez Musharraf.

Sharif har blitt anklaget for korrupsjon. Det har vært saker i rettssystemet, men sånne saker har tendens til å aldri komme skikkelig i gang. Etter at Musharraf tok over dro Sharif til Saudi Arabia. Han hadde investert en del i landet og bodde der helt frem til 2008, da han kom tilbake til Pakistan.

Siden 2008 har Sharif vært leder for opposisjonen i Pakistan. Ved valget i år ser det ut til at Sharif og PLM-N blir det klart største partiet, men ikke store nok til å danne regjering alene. Det interessante blir hvem han kommer til å samarbeide med. I natt sa Sharif i en tale at han inviterer alle partier til dialog. Han sa også at han tilgir alle som har slengt dritt om ham og partiet hans. Til stor jubel fra tilhengerne.

Men det er ingen lett jobb Sharif går til. Utfordringene står og venter. De to største og viktigste sakene han må rydde opp i er økonomien og terrorismen. Det er høy inflasjon i landet, verdien til den pakistanske valutaen har falt en god del de siste fem årene. Prisene øker, folk har ikke nok inntekt til å klare seg. Terrortrusselen er overhengende, det har vi sett i valgkampen også. Over hundre døde i valgkampen. Mange blir drept daglig, enten av terrorister eller av andre kriminelle. Nå blir det spennende å se hvem PML-N vil danne regjering sammen med.

 

 

 

Parlamentets sammensetning før valget i Pakistan 2013

I dag er det valg i Pakistan. Klokken to norsk tid vil valglokalene stenge og vi vil etter hvert få inn resultater fra dagens valg. Men for at man skal kunne følge med og forstå noe av resultatene av dagens valg kan det være greit å ha noe å sammenligne med. Derfor presenterer jeg er sammensetningen i underhuset, slik det er er gjengitt på Wikipedia. (Nettsiden til det pakistanske parlamentet hadde ingen informasjon om det)

 

Pakistan Peoples Party (PPP) 121
Pakistan Muslim League N (PML-N) 91
Pakistan Muslim League Q (PML-Q) 54
Muttahida Qaumi Movement (MQM) 25
Awami National Party (ANP) 13
Muttahida Majlis-e-Amal (MMA) 6
Pakistan Muslim League F (PML-F) 5
Pakistan Peoples Party (Sherpao) 1
National Peoples Party 1
Balochistan National Party (Awami) 1
Independents 18

Alliansene har vært skiftende, men PPP har sittet med regjeringsmakten og presidenten de siste 5 årene. Akkurat nå er det en midlertidig regjering som styrer fordi man ikke kan stille til valg mens man sitter i regjering. Følg meg på twitter @assadnasir for mer info etter hvert som valget skrider frem.

http://en.wikipedia.org/wiki/National_Assembly_of_Pakistan

Merket med ,

Det pakistanske valget 2013 – for nybegynnere

Pakistan, eller offisielt, Den islamske republikken Pakistan, er en stat i Sør-Asia. Landet ble selvstendig 14. august 1947.

Pakistan er delt inn i fire store provinser. Disse er Punjab, Sindh, Balochistan og Khyber Pakhtunkhwa. I tillegg kommer Kashmir-områdene hvor det er noe uenighet mellom India og Pakistan. Så er det et område som går under navnet ”Federally Administered Tribal Areas” (hvor talibanere angivelig gjemmer seg), og selv om man sier at det er ”Federally Administered” så har ikke pakistanske myndigheter noe særlig kontroll, mildt sagt. Men nok om det.

500px-PAK_AU_T1.svg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innenfor provinsene igjen er det politiske systemet organisert i tre nivåer: distrikter, tehsil (tradisjonelt et område med en by som fungerte som sentrum for omkringliggende landsbyer) og til slutt landsbyråd eller byråd. Så til sammen har man fem nivåer i det politiske systemet: Nasjonalt – provins – distrikt – tehsil – by/landsbyråd. Det velges politikere til hver av nivåene. I år er det valg til det nasjonale parlamentet og til de fire provinsielle parlamentene.

I morgen er det valg til nasjonale og provinsielle parlament (men de siste er det nesten ingen som snakker om). Den folkevalgte nasjonalforsamlingen består av et senat og et underhus (National Assembly). I følge grunnloven skal presidenten utgå fra parlamentet. I valget er det underhuset som er viktigst. Der er det 342 seter. Av disse 342 er 60 seter reservert til kvinner, og 10 seter er reservert til religiøse minoriteter. Underhuset har alle de funksjonene Stortinget har i Norge. Det er lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt.

Pakistan-Parliament

 

 

 

 

Hvis folk synes vi har mange politiske partier i Norge, så kan jeg vel si at det er enda flere i Pakistan. Men vi skal ikke ta for oss alle her. De største partiene er som følger, i tilfeldig rekkefølge:

Pakistan Peoples Party (PPP)
Pakistan Muslim League N (PML-N)Pakistan Muslim League Q (PML-Q)
Muttahida Qaumi Movement (MQM)
Awami National Party (ANP)
Muttahida Majlis-e-Amal (MMA)
Pakistan Tehreek-e-Insaaf (PTI)
Jamat-e-islami (JI)

 

President i Pakistan, Asif Ali Zardari

President i Pakistan, Asif Ali Zardari

PPP er det største partiet, og det som kanskje er kjent for nordmenn. PPP er nemlig partiet til avdøde Benazir Bhutto, grunnlagt av hennes far, Zulfiqar Ali Bhutto, på 1960-tallet. Opprinnelig var det et muslimsk sosialistisk parti, hva man skal kalle det i dag vet jeg ikke. Nåværende president, Asif Ali Zardari, er fra PPP. Partiet er veldig sterkt i Sindh, men også i andre deler av landet.

 

 

 

 

 

 

Nawaz Sharif er PML-N

Nawaz Sharif er leder i PML-N

PML-N er i dag det største opposisjonspartiet og ledes av Nawaz Sharif. Han har tidligere vært statsminister, men måtte flykte til Saudi Arabia da General Pervez Musharraf utførte statskupp og tok over styringen. Nawaz Sharif kom tilbake til Pakistan i 2007 eller 2008 (jeg husker ikke helt). For de som liker litt mer tabloid stoff: Sharif har tatt hårtransplantasjon. For øvrig er han en familie som kan kalles industrikapitalister. PML-Q henter mesteparten av støtten sin i Punjab.

 

 

 

 

 

Chaudry Pervez Elahi, leder i PML-Q

Chaudry Pervez Elahi, leder i PML-Q

PML-Q ledes av brødrene Chaudry fra Gujrat i Pakistan. De kommer fra en familie av poltikere, ikke ulikt veldig mange andre politikere i Pakistan. PML-Q henter nok også mesteparten av sin støtte i Punjab, men de samarbeider gjerne litt her og der.

 

 

 

 

Leder i MQM, Altaf Hussain

Leder i MQM, Altaf Hussain

MQM henter mesteparten av sin støtte i Pakistans største by, Karachi, som de også styrer. Borgermesteren i Karachi er fra MQM. Partilederen er i eksil i England (på wikipedia står det pakistanske myndigheter ønsket å ta livet hans i 1992 http://en.wikipedia.org/wiki/Altaf_Hussain ) Forgjengeren til MQM var en organisasjon for de som flyttet / flyktet fra India til Pakistan etter delingen, og legger stor vekt på dette i å styrke en gruppeidentitet.

 

 

 

ANP har mesteparten av sin støtte i provinsen Khyber Pakhtunkhwa.
MMA er en samling av ulike religiøse partier, de er ikke noe særlig store.
JMI er det største religiøse partiet i Pakistan, men sammenlignet med PPP, PML-N og andre så er de ikke så store, men kan komme til å havne i en vippeposisjon.

Leder i PTI, Imran Khan.

Leder i PTI, Imran Khan.

PTI er grunnlagt og blir ledet av Imran Khan. Kjekkasen og cricket-spilleren som ble politikeren. På 1990-tallet dånte pakistanske kvinner i hopetall etter denne mannen. Nå er han en frisk pust i den pakistanske politikken, og politiske kommentatorer snakker om at han har klart å vekke en sovende generasjon, ungdommen, til å interessere seg for politikk igjen. At han har gitt unge i Pakistan et håp om forandring, og en tro på at de selv kan bidra til å bygge samfunnet.

 

 

11. mai er en historisk dag i Pakistan. Det er første gang en regjering har sittet hele valgperioden på fem år. I tillegg er det første gang man har to valg på rad uten et militærkupp i mellom. For selv om Pakistan ble selvstendig i 1947 så har ikke landet hatt mye tid til å utvikle og styrke demokratiet. Man har blitt avbrutt av stadige militærkupp og politikere som ikke har vært særlig interesserte i demokrati, også de som har vært «demokratisk valgte».

Det er vanskelig å snakke om noen politiske akser til høyre og venstre, eller sentrum-periferi, fordi pakistansk politikk er relativt pragmatisk. Det må den nesten være om man skal overleve. Allianser skifter til stadighet, og politikere skifter partier rett som det er, men det er da som oftest ikke folk i ledelsesposisjoner i partiene. Det er noen familier som har vært knyttet til de ulike politiske partiene og som styrer hele showet, for å si det sånn, men det får vi ta en annen gang.

Stemmene vektes ikke, så det er en mann, en stemme. Valglokalene åpner klokken 05:00 (norsk tid) og stenger klokken 14:00 (norsk tid) i morgen.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Parliament_of_Pakistan

http://en.wikipedia.org/wiki/Pakistan

 

Litteratur med vilje

Tittel: Verdensredderne
Forfatter: Simon Stranger 
Forlag: Cappelen Damm 
Utgivelsesår: 2012

Stranger_Verdensredderne

Det er sjeldent man leser bøker hvor forfatteren har et høyere mål enn det å fortelle en historie. Det er altfor sjeldent man leser nye bøker som har et politisk budskap. Det har jo blitt slik etter hvert, som ellers i samfunnet, at litteraturen har vendt seg innover. Fra å betrakte, beskrive og kritisere det som er utenfor, har litteraturen etter hvert blitt så selvsentrert at man nesten ikke makter å se noe som helst utenfor seg selv. Det er trist, nei, det er tragisk.

Derfor er verdensredderne av Simon Stranger en frisk pust i bøkenes verden. Det er vanskelig å skrive bøker som kan eller skal leses politisk. Det er alltid en fare for at man kan bli overtydelig. At det politiske budskapet skygger over for, eller kommer i veien for den litterære kvaliteten. Stranger klarer denne balansegangen ganske godt. Verdensredderne er en ungdomsroman, og en ganske tydelig en. Den kunne ikke vært noe annet, ikke i den formen, men det betyr ikke at den ikke kan leses av voksne. Den bør leses av voksne, leses av alle.

Verdensredderne handler om Emilie som er som norske jenter flest. En dag kommer hun i kontakt med Antonio som er med i aksjonsgruppen verdensredderne. Da vekkes det politiske engasjementet hennes for verdens fattige, for rettferdighet. Engasjementet blir sterkere, og etter hvert vokser følelsene for Antonio.

Jeg tror Stranger treffer målgruppen ganske godt. Men det overrasker ikke for Stranger har også tidligere vist hva han kan. I fjor leste jeg Barsakh som kom ut i 2009. Den har også et politisk budskap og handler om båtflyktninger fra Afrika som prøver å komme seg til Europa. Også den anbefales.

Dannelse i hardback

Tittel: Jeg – Individets kulturhistorie
Forfatter: Peter Normann Waage
Forlag: Schibsted
Utgivelsesår: 2008

Jeg individets kulturhistorie

Jeg går ned på kne og bøyer meg i støvet. Peter Normann Waage har med Jeg – individets kulturhistorie klart å samle historien om deg mellom to permer. En gjennomgang av hvordan jeg-et har utviklet seg, og kjempet seg fram, fra antikken, gjennom renessansen og opplysningstiden, og fram til vår tid. Denne boken bør være lett tilgjenglig i bokhyllen i ethvert møblert hjem, dette er dannelse. Det er litteratur og historie, det er kultur- og kunsthistorie. Det er tenkning og refleksjon, det er filosofi, etikk og moral, det er historien om mennesket. Vesterlandske, men det er om hvordan du og jeg ble de vi er, og ikke minst kommer det veldig tydelig fram at for å kunne si noe om hvorfor og hvordan vi betrakter oss selv, hvordan vi projiserer oss selv, ja da må vi se hvordan jeg var i antikken, i renessansen, i romantikken, og ikke minst de siste par århundrene, krigenes århundre, bestialitetens århundre, folkemordenes århundre.

Peter Normann Waage er en forteller. Jeg – Individets kulturhistorie er ingen fagbok, men det er fantastisk sakprosa. Waage kan fortellingens kunst, og med den essayistiske stilen og det presise språket får vi være med på reisen, en lang reise, men på ingen måte trøttende.

Jeg – Individets kulturhistorie er en av de beste bøkene gitt ut på norsk. Den hører uten tvil hjemme på evighetens bokhylle, blant bøker alle bør ha lest.

Til ungdom nå til dags

Jeg har ikke til hensikt å klage over ungdommen nå til dags, selv om det tidvis kan være gode grunner til det. Jeg omgås unge mennesker til daglig, og stort sett synes det er både inspirerende og morsomt, men så har jeg noen råd og formaninger som kan komme godt med på veien vi kaller livet.

Første bud er at kjedsomheten er din venn. Nå er det kanskje noen unge som tenker at jeg er en idiot, men følg meg litt videre. Det har seg slik at når vi kjeder oss, med andre ord vi ikke får stimuli, så blir vi rastløse. Den rastløsheten kan brukes til å skape noe, gjøre noe nytt. En kjent forfatter fortalte meg en gang at han skrev sin første bok fordi han kjedet seg. Nå er det ikke meningen at alle skal skrive bok, men poenget er at ut av kjedsomheten kom noe nytt. Da jeg var ung, og det er ikke så veldig lenge siden, så laget jeg og vennene mine film i skoleferiene. Ikke fordi vi alle var så veldig interesserte i film, eller noe særlig flinke, men vi hadde ikke noe annet å gjøre. Etter hvert ble det ganske morsomt også, og vi hadde filmvisning for venner og familie. Men vi hadde ikke gjort det hvis vi ikke hadde kjedet oss. Samtidig som at kjedsomheten kan bringe fram noe kreativt er det å kjede seg også en trening i at ikke alt er morsomt. Vi kan ikke alltid unngå noe vi synes er kjedelig, og hvis vi  er øvd i å kjede oss så vil vi kunne lettere takle det kjedelige, men nødvendige i livet.

Det andre som vi bare må erkjenne, jo før jo bedre, er at alt ikke kangjøres samtidig. Med andre ord, vi må prioritere. Velger jeg å dra på fest i helgen vil jeg kanskje ikke få øvd til prøven i neste uke, i hvert fall ikke så mye som jeg skulle ønske eller burde. Eller velger jeg å satse på idrett, dans eller noe annet jeg brenner for så vil jeg få mindre tid til andre ting. Slik er det, og det må vi bare erkjenne. Jeg skal på ingen måte moralisere over hva man bør prioritere, men det er viktig at man er i stand til å ta kvalifiserte valg, altså gjennom å forstå konsekvensene av de valg man tar.

Det bringer oss til neste punkt som handler om å forstå at avgjørelser vi tar i dag påvirker oss i morgen. Det påvirker oss individuelt, men også de avgjørelser vi som samfunn tar i dag vil påvirke, både min og din framtid. Det alene er grunn nok til å engasjere seg i politikk. Lokalt, nasjonalt og globalt. Når ungdom sier at politikk ikke angår dem så kunne det ikke ha vært mer feil. Politikk angår oss, påvirker oss, uavhengig av om vi er unge eller gamle i dag. Men også den politikken som ikke angår oss i dag gjør nemlig det likevel fordi den vil påvirke vår framtid. Om politikere i dag vil klare å gjøre noe som helst med klimautfordringene kommer til å påvirke vår framtid, i tillegg til de som kommer etter oss. Og hva politikere i dag gjør med pensjonsordningene (kan du tenke deg noe mer kjedelig?) vil påvirke vår framtid. Derfor er min oppfordring: Engasjer deg i dag, for vår framtids skyld.

Det sies at den oppvoksende generasjon har fått alt servert på et sølvfat, at de har fått høre at de kan få til alt de vil. Jeg vet ikke om det stemmer, for er det ikke nettopp dette, troen på at man kan få til alt man vil, det fantastiske med ungdommen, i dag som for tusener av år siden? Det som kan være vanskelig er å finne ut hva man vil, og da gjelder det å finne ut hva man kan. Prøv deg fram, finn ut hva du kan og dyrk det. Men vit samtidig at hardt arbeid må til, alltid. Ingenting kommer av seg selv, også talenter må øve for å bli gode, for å bli best. Det er ikke noe galt i å ha ambisjoner, heller ikke det å tro på seg selv, men reisen mot målet er ikke lett, glem aldri det.

Til slutt har jeg to oppfordringer. Det første er å lese. Noen sier at de ikke liker å lese. Det har jeg vanskelig for å tro. Da har man nok ikke funnet den riktige boken for seg. Det er ikke noe man skal fortvile over, selv oppdaget jeg ikke det fantastiske ved lesing før jeg var nitten. Man kan lese for underholdning, for å lære, for å oppleve, for å bli engasjert, for å utfordre seg selv. Så les bøker, les hver dag, les hele tiden. Det vil gi deg mer enn jeg kan skildre på den lille plassen jeg har til rådighet her. Les ulike typer tekster, les noe du synes er litt vanskelig. Les.

Det andre, og nå skal jeg virkelig avslutte, er, en liten kjepphest kanskje, at såkalt multitasking er tull. Jeg vet ikke hvor folk har det fra, men å tro at man kan gjøre flere ting samtidig, flere prosesser som krever oppmerksomhet og konsentrasjon, og tro at man skal kunne gjøre det like godt som om man konsentrerte seg om en ting, er det reneste humbug. Man kan ikke sitte på facebook, høre på radio og samtidig gjøre skolearbeid. Da blir resultatet naturlig nok halvgodt.

Noen vil kanskje lese dette som raljering, men det er oppriktige råd fra en som tilbringer store deler av dagen med fremtiden.

#68

068

#67

067

#66

066