Home

Skrev denne åpningen på en bok for fire eller fem år siden. Så har jeg ikke gjort noe mer med den, men vil gjerne høre hva folk der ute synes. Kom gjerne med kommentarer.

Der oppe sitter de, tenker jeg og ser opp på den grå kontorbygningen. Der oppe. De sitter vel der, på kontorene sine, og ser ned på meg. Her hvor jeg står på fortauet i Hausmannsgate. Ute. I regnet. Det kalde våte regnet som tydeligvis ikke har tenkt å bli snø i år. Det er godt ut i november, 24. november for å være presis, og det regner. Det er en måned igjen til jul, og det regner. Jeg står på fortauet i Hausmannsgate ute i regnet og forbanner meg selv for å ha glemt praplyen. Og jeg forbanner Ruter for bussen er forsinket. Frakken blir tyngre for hvert minutt som går, for hver dråpe den absorberer. Hadde det bare snødd, tenker jeg og venter på bussen. Det er noe hyggelig med snø. Snø er hyggelig. Jeg ser opp. Regndråpene treffer brilleglassene og deler seg i mindre regndråper. Og hadde det vært en glimt av sol så hadde jeg kanskje sett fargespekteret i de små og de store regndråpene. Men veldige mørke skyer ligger som et lokk over byen. Det regner, og bussen kommer. Jeg finner frem månedskortet. Viser det frem for bussjåføren i det jeg går på. Han nikker og smiler. Jeg smiler tilbake. Det er ikke så ofte bussjåfører nikker og smiler, så jeg tenker det er greit å smile tilbake. Som en oppmuntring til å fortsatt nikke og smile til passasjerer. Jeg får lyst til å si takk til han. Men lar det være. Tenker at det blir for rart. Det holder med et nikk og smil. Bussen kjører inn i storgata. Forbi et gatekjøkken. Forbi noen kontorer. Det er nok av kontorer i denne byen, tenker jeg der hvor jeg sitter ved vinduet og ser regndråpene klamre seg til ruten når de skyves bakover. Handelsstanden har fått opp julepynten i butikkene, og kommunen har satt opp lys og denslags i utvalgte gater. Det blir nok jul i år også, selv om det kanskje ikke blir snø. Det kan hende det er klimaendringene. Det kan hende. Regndråpene fortsetter å treffe bussvinduet i det bussen kjører over det nye jernbanetorget. Nå enda kjedeligere enn det gamle jernbanetorget. Østsiden av buss- og trikketraseen vil utover dagen bli fylt av de mindre priviligerte, også kjent som narkomane. Idet bussen min kjører forbi er det ingen der. Bare vanlige folk som står og venter på bussen, eller trikken. De står der, rett opp og ned, og venter. Bortsett fra en mann, ført i frakk, som ikke får opp paraplyen. Han strever med å få den opp, men til slutt gir han bare opp. Slenger paraplyen demonstrativt i bakken og blir stående rett opp og ned. Ventende. Bussen venter på ingen. Framme på Solli går jeg av bussen. Den kjører videre på ruten sin, og jeg går i mix-kiosken på hjørnet ved rundkjøringen.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s