Store spørsmål, stor litteratur

Tittel: Kiffe kiffe i morgen Forfatter: Faïza Guène
Oversatt av Thomas Lundbo
Minuskel Forlag
Utgitt i Norge: 2008

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En kan spørre seg hva som gjør en bok god. En kan spørre seg om når boken blir til litteratur. Såkalte store spørsmål som vanskelig kan besvares. Men man kan komme et stykke på vei mot å svare på slike spørsmål gjennom utsagnet ”litteraturen tar for seg de store spørsmålene i livet”.

Blant de store spørsmål finner vi også de grunnleggende spørsmål. Hvem er jeg? Hvem skal jeg bli til, hvor skal jeg og hva skal jeg gjøre med dette underlige livet? I det hele tatt, og det begynner jeg å innse nå, så handler det i stor grad om spørsmål. Om å stille spørsmål, undre seg, søke svar. Her kunne vi gått videre inn i filosofien, men det får bli til en annen gang.

Kiffe Kiffe i morgen er en bok som handler om de grunnleggende spørsmål. Vi møter 15 år gamle Doria som bor i en forstad til Paris. En av disse ”gettoene” hvor innvandrere bor uten mål og mening med livet, uten gode eller lykkelige framtidsutsikter. Der bor Doria. Hun er en overbevisende karakter, levende og interessant, også for en som begynner å nærme seg tredve.

Boken kan leses som en bok om innvandrere i Frankrike og Paris, men da vil man muligens gå glipp av det som virkelig gjør boken god. Det er Doria som er interessant, hva hun tenker, om seg og sitt, men også om de andre rundt seg. Om moren, om sosialarbeideren som kommer innom for å se hvordan de har det, psykologen Doria går til og ikke minst den skoleflinke (og teite) Nabil.

Kanskje det forfatteren har fått til aller best i Kiffe kiffe i morgen er språket og stilen. Intensiteten, energien og entusiasmen til femten år gamle Doria kommer så godt fram at man kan se henne for seg så å si umiddelbart og gjennom hele boken. Da er det godt gjort.

En påbegynt roman…

Skrev denne åpningen på en bok for fire eller fem år siden. Så har jeg ikke gjort noe mer med den, men vil gjerne høre hva folk der ute synes. Kom gjerne med kommentarer.

Der oppe sitter de, tenker jeg og ser opp på den grå kontorbygningen. Der oppe. De sitter vel der, på kontorene sine, og ser ned på meg. Her hvor jeg står på fortauet i Hausmannsgate. Ute. I regnet. Det kalde våte regnet som tydeligvis ikke har tenkt å bli snø i år. Det er godt ut i november, 24. november for å være presis, og det regner. Det er en måned igjen til jul, og det regner. Jeg står på fortauet i Hausmannsgate ute i regnet og forbanner meg selv for å ha glemt praplyen. Og jeg forbanner Ruter for bussen er forsinket. Frakken blir tyngre for hvert minutt som går, for hver dråpe den absorberer. Hadde det bare snødd, tenker jeg og venter på bussen. Det er noe hyggelig med snø. Snø er hyggelig. Jeg ser opp. Regndråpene treffer brilleglassene og deler seg i mindre regndråper. Og hadde det vært en glimt av sol så hadde jeg kanskje sett fargespekteret i de små og de store regndråpene. Men veldige mørke skyer ligger som et lokk over byen. Det regner, og bussen kommer. Jeg finner frem månedskortet. Viser det frem for bussjåføren i det jeg går på. Han nikker og smiler. Jeg smiler tilbake. Det er ikke så ofte bussjåfører nikker og smiler, så jeg tenker det er greit å smile tilbake. Som en oppmuntring til å fortsatt nikke og smile til passasjerer. Jeg får lyst til å si takk til han. Men lar det være. Tenker at det blir for rart. Det holder med et nikk og smil. Bussen kjører inn i storgata. Forbi et gatekjøkken. Forbi noen kontorer. Det er nok av kontorer i denne byen, tenker jeg der hvor jeg sitter ved vinduet og ser regndråpene klamre seg til ruten når de skyves bakover. Handelsstanden har fått opp julepynten i butikkene, og kommunen har satt opp lys og denslags i utvalgte gater. Det blir nok jul i år også, selv om det kanskje ikke blir snø. Det kan hende det er klimaendringene. Det kan hende. Regndråpene fortsetter å treffe bussvinduet i det bussen kjører over det nye jernbanetorget. Nå enda kjedeligere enn det gamle jernbanetorget. Østsiden av buss- og trikketraseen vil utover dagen bli fylt av de mindre priviligerte, også kjent som narkomane. Idet bussen min kjører forbi er det ingen der. Bare vanlige folk som står og venter på bussen, eller trikken. De står der, rett opp og ned, og venter. Bortsett fra en mann, ført i frakk, som ikke får opp paraplyen. Han strever med å få den opp, men til slutt gir han bare opp. Slenger paraplyen demonstrativt i bakken og blir stående rett opp og ned. Ventende. Bussen venter på ingen. Framme på Solli går jeg av bussen. Den kjører videre på ruten sin, og jeg går i mix-kiosken på hjørnet ved rundkjøringen.

Lærere, bli sinte!

Fylkespolitikerne i Rogaland har vedtatt at 30 prosent av vurderingene i norsk, matte og engelsk skal rettes anonymt. To lærere har gått ut i Stavanger Aftenblad og sagt at de slutter i protest. Jeg skjønner dem godt.

Vedtaket om anonym retting i Rogaland er bare et eksempel på hvordan politikere turer fram i politisk styring av skolen. Det er ikke den politiske styringen i seg selv som er feil, men hvordan man går fram er ofte kjennetegnet av delvis arroganse og delvis ignoranse. Bare for å ta dette med anonym retting først. Utdanningsdirektoratet har de siste årene hatt et særlig fokus på vurdering for læring og at man skal gi framovermeldinger. Anonym retting vil gjøre det vanskeligere å gi framovermeldinger for hvem er det man gir den meldingen til egentlig? Så vil noen si at eksamen er jo anonymt så det blir det samme. Og med nettopp det utsagnet viser man at man ikke er lærer og ikke har det minste peiling på hva man snakker om. Eksamen er en sluttvurdering av hvilken kompetanse eleven har, øvrige vurderingssituasjoner er ikke en sluttvurdering, men en vurdering for å se hvordan man ligger an og hva man må jobbe med for å bli bedre. Altså vurdering for læring. Samtidig, og det har kanskje ingen, hverken politikerne eller elevene som har villet ha anonym retting, tenkt på. Nemlig det at lærere vurderer sine egne elever som bedre enn elever de ikke kjenner. Bare spør en skoleforsker. Og til slutt så er dette vedtaket et ganske klart signal om at man ikke har tillitt til lærerne og det faglige skjønnet lærerne utviser. Da bør det ikke komme som noen overraskelse at noen lærere velger å gå.

Men hvor mange lærere har gått i stille protest tidligere? Det vet vi ikke. Det vi vet er at en rekke pedagoger ikke jobber i skolen. Da må en spørre seg hvorfor ikke det? Noe av svaret kan være frustrasjon over å bli overkjørt av politikere og byråkrater, eller at man stadig blir overlesset med arbeid. Som norsklærer er rettebyrden stor. Det  er lettere å telle antall helger uten retting enn omvendt, og det samme kan sies om kveldene.

Frank Aarebrot har en gang sagt at lærere er for snille. Ikke i den betydning at lærere er for snille med elevene, men at lærere tar i mot og tar i mot, og (nesten) aldri protesterer. Jeg tror han har rett, men det har nok sine årsaker. De fleste lærere jeg kjenner er stolte av yrket sitt og gjør alt for å gjøre en best mulig jobb. Det får man sjeldent anerkjennelse for utenfor skolen. Og etter å ha gjort den jobben er man så sliten at protest har man kanskje ikke særlig krefter til. Til sist så blir man ofte møtt med at man klager og syter. Man blir ikke tatt på alvor. Og da orker man ikke å ta den kampen. Men det er på tide å ta nettopp den kampen. Altfor lenge har byråkratene styrt utdanningspolitikken, nå er det på tide at lærerne tar skolen tilbake.

Ofte er tiltak fra politisk hold ren overkjøring, tidvis meget adhoc, man gjør som man synes best uten å ta innover seg hva fagfolk mener. Det siste eksempelet er reviderte læreplaner. Nå er vi snart i medio april. Reviderte læreplaner skal gjelde fra skoleåret 2013/2014, altså allerede fra august. Det ryktes om at de skal vedtas i mai, men det vites ikke sikkert. Hvis vi ikke får de før sommeren kommer man til å få veldig lite tid til å sette seg skikkelig inn i de reviderte læreplanene. I hvilken annen bransje hadde man godtatt slike forhold? Ingen, vil jeg tro. Så hvorfor protesterer vi ikke?

Nok får være nok. Nå må lærerne, og ikke minst lærerorganisasjonene, spisse blyantene sine og protestere. Vi må si i fra om at vi ikke lenger aksepterer å bli behandlet som en pariakaste. At vi ikke lenger aksepterer at byråkrater og politikere skalter og valter med skolene uten å vite konsekvensene av hva de driver med. Lærere, bli sinte!

Publisert i VG 11. april 2013

 

 

 

Overforbrukersamfunnet

Var du blant dem som slukket lyset under Earth hour for å lette samvittigheten? Eller kanskje fordi du er miljøbevisst og en som er med på slike aksjoner? Kanskje for å skape bevissthet om de store utfordringene vi står overfor? Det er på tide å få hodet opp av sanden og innse at slikt hjelper lite. Folk føler at de gjør noe, men det er ikke en dråpe i havet engang.

Vi lever våre liv og bruker ressursene på en måte som ikke er bærekraftig. Det sies at vi ikke må gi folk dårlig samvittighet. Men folk bør ha dårlig samvittighet, for med mindre vi endrer vår levemåte drastisk kan vi være rimelig sikre på at vi bidrar til å ødelegge planeten.

Våre vestlige samfunn er bygget og strukturert til å være forbrukersamfunn. Vi har organisert økonomien rundt forbruk og stadig vekst. Noen kaller det frihet. Jeg kaller det miljøsvineri.

Mens millioner sulter, kaster vi mat i utrolige mengder. Nationen skrev i januar at vi kaster mat for opptil 20 milliarder kroner i året, og det meste som kastes kommer fra private hjem. Det er skammelig at vi sløser så mye med ressursene, og vi bør absolutt ha dårlig samvittighet for slikt sløseri. Det meste av vannforbruket vårt går til matproduksjon. Hver dag bruker hver enkelt av oss over 3 400 liter vann. Det går med 15 400 liter vann for å produsere 1 kilo storfekjøtt. Korn, grønnsaker og kylling krever mye mindre vann, og er mer bærekraftig. Folk snakker om at man skulle hatt en kjøttfri dag i uka. Men vi burde heller hatt seks kjøttfrie dager i uka. Etter hvert som ikke-vestlige land får bedre økonomi og økt levestandard vil de legge til seg forbruksvaner som vi har i vestlige land. Vi har i mange år levd godt med det, så hvorfor skulle ikke andre gjøre det samme, men det er ikke bærekraftig. Jorda tåler ikke vårt økende overforbruk. Vi må alle legge om våre liv, strukturere om våre samfunn.

Samtidig reiser vi mye og ofte, og det er tydeligvis altfor billig. Vi tar gjerne noen helgeturer til europeiske storbyer i ny og ne. Generelt sett må vi reise mindre, men når det gjelder flyreiser må det gjøres noe drastisk. Flybilletter er for billige, eller nordmenn har for mye penger, men flybilletter kunne og skulle ha kostet ti ganger mer. Men det er ikke bare fritidsreisene det må kuttes ned på. Vi må også reise mer miljøvennlig i det daglige. I storbyene reiser mange kollektivt, og det er veldig bra. Men enda flere skulle ha reist kollektivt. Man burde for eksempel ha fått skattefradrag for å reise kollektivt, ikke for å pendle med bil. I byene, hvor det er et godt kollektivtilbud, kunne bensinprisene ha vært høyere. Kan man betale 25- 30 kroner for en halvliter flaskevann, så kan man i hvert fall betale 30 kroner for en liter bensin. Samtidig kunne man ha fjernet årsavgiften og skrudd opp bensinprisen slik at man betaler mer på forbruk. Mange ting kan gjøres, så her må staten ta grep, og vi må alle forstå at det er nødvendig med drastiske tiltak. Men de fleste politiske partier tenker ikke lenger enn til neste valg, det er ingen visjoner og ingen prinsipper som løftes fram.

Vi trenger en miljørevolusjon og vi trenger den nå.

Publisert i Dagbladet 9. april 2013

Søk på forfatterutdanning i Oslo

Forfatter med minoritetsbakgrunn søkes

Norsk barnebokinstitutt driver forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur.
Det skal tas opp nye studenter til en toårig forfatterutdanning 2013 – 2015.
Søknadsfrist 15. mai.
Se http://www.barnebokinstituttet.no

To plasser med utdanningsstipend settes av til studenter med bakgrunn fra Asia, Midtøsten, Afrika og/eller Latinamerika.

Tidligere og nåværende studenter ved forfatterutdanningen i barne- og ungdomslitteratur ved Norsk barnebokinstitutt presenterer egne tekster og forteller om utdanningen på

Nordic Black Theatre, Hollendergata 8. Oslo
Onsdag 3. april kl 20

Dagbok fra Pakistan – 5. januar 2007 (siste notering)

Dette er siste notering i denne dagboken. Kan hende vi finner flere ark med sirlig skrift.

 

5. januar 2007

I dag stod jeg opp, dusjet, spiste osv. Så dro jeg til moskeen med bestefar. På vei tilbake møtte jeg Wajid. Litt senere dro jeg og Wajid litt ut av byen, på motorsykkel. Bygda er bare ti minutters kjøring unna. Det er første gang jeg har vært ute i en åker i Pakistan. Det var så stille og rolig, frisk luft, bøfler som gikk litt rundt omkring og koste seg de også. Jeg tenker at et sånt sted burde man bo, i hvert fall en liten del av året. Ta seg en pust i bakken, komme seg vekk fra mas og bråk fra byen, og ut i åkeren.

Resten av dagen brukte jeg stort sett hjemme siden vi hadde besøk. Men om kvelden dro vi til Gujrat for å spise pizza. Der har de skikkelig pizza.

Den siste tiden har jeg mistet litt interessen, eller rettere sagt, fokus har vært på litt andre ting.

 

 

 

 

 

 

 

Dagbok fra Pakistan – 4. januar 2007

Dagbok fra Pakistan – 3. januar 2007

3. januar 2007

I dag fløy jeg drage igjen. Ellers gjorde jeg ikke stort annet enn å sitte på den lokale butikken eller vandre rundt i nabolaget.

Dagbok fra Pakistan – 2. januar 2007

2. januar 2007

I dag var det ikke like livlig i nabolaget som i går. De fleste butikkene holdt stengt. I dag fløy jeg og Ali drage, og kuttet linene til andre drageflyvere. Dragen dalte ned mot bakken, nede på bakkeplan løp en liten gjeng unger i retning den dalende dragen. Å fly drager, og kutte liner, er en slags konkurranse og geskjeft som er veldig populært, i hvert fall i Lahore, men også andre steder. Men mullaene og andre, de litt eldre ofte, synes ikke noe om det. Men det er moro.

Dagbok fra Pakistan – 1. januar 2007

1. januar 2007

I dag stod jeg opp tidlig, dusjet og tok på meg finstasen. Spiste halva puri, som

jeg alltid spiser på eid, også i Norge. Så dro vi til moskeen. Da vi kom tilbake fra moskeene hadde slakterne kommet med geitene våre som skulle slaktes. Jeg dro hjem for å hente kameraet. Geitene ble slaktet, flått og stykket opp i småbiter. En i nabolaget hadde kjøpt ei ku som også ble slaktet. Åtte eller ni voksne menn bandt fast beina på kua, la den i bakken  og holdet den nede mens slakteren skar over hovedpulsåren så den blødde i hjel. I det man kutter hovedpulsåren sier man allahuakbar, Gud er stor, i tillegg til at man vender dyret i retning Mekka så blodet renner, eller spruter, i retning mekka. Da blir dyret halal og muslimer kan spise det. Jeg har sett geiter bli slaktet før, men det var første gang jeg så ei ku bli slaktet. Og i det øyeblikk siste rest av det som kan kalles liv gikk ut av kua, begynte hele dyret å riste, og det er vel det som kalles dødskramper. Så begynte de å flå den, og jeg gikk videre. I nabolaget var det liv og røre, og barna hadde pyntet seg til eid. De helte nedpå med brus og godteri, mer enn vanlig. En mann hadde satte opp en midlertidig burgersjappe. En annen, litt eldre mann, solgte små leker og kinaputter. I tillegg hadde det kommet et lite pariserhjul for barn. Wajid hadde åpnet butikken, ungene bruker tross alt en del penger på eid. Jeg gikk litt rundt i nabolaget og møtte folk. På eid ønsker man hverandre eid mubarik, og menn klemmer hverandre tre ganger. Man går inn i en klem med hodet på hodet til høyre, så trekker man seg litt tilbake, men ganske kjapt inn igjen i en klem, og denne gangen med hodet til venstre, og så enda en gang til høyre, til slutt tar man hverandre i hånda. Man sier eid mubarik, men hvis noen sier eid mubarik til deg så svarer du med khair mubarik.

Etter at dyrene er slaktet, kjøttet renset og stykket opp skal det deles ut til fattige og trengende. I en periode var det kø utenfor husene i nabolaget, altså hos de som hadde slaktet. Det er ikke en plikt for alle, men for den som har råd. Folk kommer med poser, eller et stykke tøy for å få med seg noen kjøttbiter. Når det koster 250 rupees pr kilo så er kjøtt en luksusvare, prisene stiger og lønningene står stille. Det mest verdifulle er hodet og beina på dyret. Alle vil ha det, enkelte kommer flere dager i forveien for å spørre om de kan få det. Det var en mann, eldre, med hvitt skjegg, som tok med seg hodet til kua. Innvollene ble kastet ut på gaten, bokstavelig talt, men til og med dem er det noen som tar med seg. Alt blir brukt til et eller annet. Etter hvert blir det tomt for kjøtt og alle vender hjem for å lage mat, være sammen med venner og slektninger. Vel, ikke alle. Noen må jobbe, også på eid, for å få mat på bordet. Ikke alle er like heldige at de kan ta seg en dag fri. Ikke alle har råd til det.