Home

22. desember 2006

I dag dro vi til Lahore, igjen. Denne gang dro jeg med Wajid og to andre karer på omtrent min alder. De er noe for seg selv, alle tre. La oss kalle de to andre karene Omar og Usman. De går aldri i shalwar kamiz, og alle tre er forfengelige. Wajid og Omar mer enn Usman, men det er ikke mye som skiller dem.

Jeg synes det er viktig å holde tiden, spesielt hvis man har avtalt et tidspunkt med noen, i dette tilfelle sjåføren. Vi skulle dra hjemmefra 0800. Vi dro 0900. En time forsinket. Jeg var irritert. Responsen jeg fikk var ”Vi ble forsinket ja, det var Allahs vilje”. Men i realiteten ble vi forsinket fordi Wajid ikke var klar tidsnok, Omar hadde forsovet seg. Men nok om det, slik funker det her. Alt som går galt, går galt fordi Allah vil det. Det sier folk i hvert fall. Hva de tenker vet jeg ikke.

I Lahore dro vi først til Minar-E-Pakistan. Minar kan oversettes med tårn. Moskétårn kalles også for minar. Minar-E-Pakistan er det stedet for hvor det ble vedtatt at en muslimsk stat skulle dannes. Det ble vedtatt at Pakistan skulle dannes. Pak betyr ren. Tårnet ble bygget på 1960-tallet og er omgitt av store grøntområder og park. I tillegg tivoli og et stort felt hvor det spilles cricket. Fra toppen av tårnet skal man i teorien kunne se store deler av Lahore, men på grunn av luftforurensningen fr all trafikken er det dessverre umulig. Et tjukt lag med eksos ligger over byen, og selv på bakkeplan er det umulig å se klart lenger enn noen hundre meter foran seg.

Ved inngangen til Lahore er det en veibom. Så kjører man over en bro, over elven Ravi, og inn i Lahore. Allerede på broen begynner køen. Eleven under broen var tørrlagt bortsett fra noen vannpytt her og der. Ellers var det bare sand og stein. Jeg skimtet noen unger leke hvor det egentlig skulle ha rent vann. Ved elvebredden, eller faktisk lavere enn bredden (vet ikke om man kan kalle det elvebredd når det ikke er noe vann der) stod telt på rekke og rad. Laget av kvister som skjellett, dekket med tøy eller noe annet. De finnes i Lalamusa også. De finnes i alle store og små byer. På broen inn til Lahore stod menn som solgte roseblader i plastposer.

Fra Minar-E-Pakistan dro vi videre til Shahi Qillah, eller Lahore Fort. Det ble bygget av Shah Jahan, konge i Mogul-dynastiet. Der inne var det hager, fontener, flotte bygninger med utsmykninger av for meg uante dimensjoner. Derfra dro vi videre til Badshahi masjid, eller The Royal Mosque, bygget i rød stein, fire minarer. Jeg kjenner ikke til historien, så jeg kan ikke si så mye om de historiske stedene i Lahore. Men det jeg kan si er at det er mange av dem.

Noe annet, tragisk nok, Lahore er full av er folk i nød. Mennesker uten hus og hjem, uten noe som helst. Og hvis man vil se forskjellen på fattig og rik, kan man godt komme til Lahore. På den ene siden har du eliten, de rike, hvor en kvinne uten problemer kan bruke 30 000 rupees på ett sett med shalwar kamiz eller sari, og på den andre siden har du en som bor på gata og ikke vet når han eller hun vil få noe å spise neste gang.

Jeg får så dårlig samvittighet hver gang jeg er i Lahore at jeg vurderer å slutte å dra dit. Og jeg har ikke brukt penger på noe annet enn bøker. Lurer på om andre får like dårlig samvittighet som jeg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s