Dagboknotater fra Pakistan

I tiden framover kommer en slags føljetong med dagboknotater fra Pakistan. Det kan hende enkelte ting ikke gir mening, for eksempel setninger som ikke henger sammen, men alt er slik som jeg skrev det da jeg skrev det. Ofte veldig sent, i lyset fra et stearinlys på grunn av strømbrudd. Og tankene henger ikke alltid sammen.

 

5. desember 2006

Ankomst Pakistan

Det tok omtrent to timer å kjøre fra flyplassen i Islamabad til Lalamusa hvor jeg skal bo de neste seks ukene. Landskapet er delvis øde med noen litt sporadisk tettbygde strøk. Tettbygd i mer eller mindre grad. Selv om jeg hadde vært på reise i femten timer virket det likevel så uvirkelig at jeg var her. Kanskje fordi jeg bare har sovet syv timer på to dager.

På flyturen mellom London og Islamabad hadde jeg mentalt forberedt meg på å hangle opp med sikkerhetsfolk på flyplassen som skal åpne bagasjen i håp om at jeg skal lekke noen rupees til ”te og vann” som det blir sagt av lokale folk. Jeg hadde planlagt hva jeg skulle si og hvordan jeg skulle nekte å betale bestikkelser. Men til min store overraskelse gikk alt veldig smertefritt for seg og ingen innenfor sikkerhetsområdet var det ingen vakter. Hva som skjer utenfor sikkerhetsområdet er en annen sak. Mine forberedelser til å møte flyplassvirkeligheten var basert på tidligere erfaring. Hvorvidt virkeligheten har forandret seg eller om det bare var et engangstilfelle kan ikke sies for sikkert. Flyet mitt landet 0700, og det kan ha hatt en betydning, i hvert fall på hva som skjer utenfor sikkerhetsområdet på flyplassen.

På flyplassen ble jeg hentet i bil. Da jeg skulle sette meg inn i bilen kom en mann, kanskje i 40-årene, bort og hilste på meg. Jeg var høflig og hilste tilbake, men da jeg satte meg inn i bilen gikk det opp for meg at han ba om penger. Jeg vinket ham bort. Hvor enn grusomt det høres ut så må man ta et valg. En erkjennelse jeg har kommet fram til etter tidligere erfaringer og samtaler med en god venn. Jeg har valgt å heller gi litt ekstra til de som jobber, og ikke gi noe som helst til de som tigger. Man må ta et valg, ellers blir man mentalt sliten av å måtte tenke over hvor vanskelig og hard virkeligheten er. For det er den, og den smeller i trynet på deg.

Etter omtrent to timers kjøring var jeg vel fremme, det var godt å få av jeansen, skjorten og blazeren. Og ikke minst skoene. Jeg skiftet til tradisjonelle pakistanske klær og barberte vekk det velfriserte flippskjegget mitt. Jeg lot barten være (selvfølgelig). ”Alle” har bart her og da er det naturlig nok at jeg også har det. Fortsatt virker min tilstedeværelse her så (kanskje litt mindre nå enn tidligere) uvirkelig. Etter å ha spist frokost og hvilt litt dro jeg ut for å møte gamle kjente, og gi medbrakte gaver. Resten av dagen brukte jeg på å bare bevege meg rundt i miljøet, la sansene jobbe.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: