Monthly Archives: februar 2013

Dagbok fra Pakistan – Gammel mann

Eldre mann spiser potetgull. Foto: Assad Nasir

Eldre mann spiser potetgull. Foto: Assad Nasir

Dagbok fra Pakistan – 21. desember 2006

21. desember 2006

 

I dag stod jeg opp tidlig. Endelig. Da var jeg tidlig på den lokale butikken til stor overraskelse for Wajid. Han måtte se på klokken to ganger. Jeg satte meg på den faste plassen min med kameraet klart i fanget. Ikke lenge etter at jeg hadde satt meg ned begynte det å småregne litt. Og plutselig var det nesten ikke folk å se. Det ga seg heldigvis etter hvert, men det ble ganske kaldt. Kaldt nok til at jeg syntes det var kaldt å sitte ute, selv om jeg hadde på meg en genser og chador på den vanlige shalwar kamiz.

I går snakket ikke Farhi ordentlig med meg, men i dag var hun så å si tilbake til den gamle. Og godt var det. Jeg tror hun skjønte at jeg ikke mente å fornærme henne, men i fremtiden tror jeg at jeg må være litt mer forsiktig.

I dag snakket jeg inngående med Ali, aka nana abbo. Han går i 6. Klasse. De er tre brødre og to søstre. Han er eldst. Jeg spurte han hva han har lyst til å bli når han blir stor, men det visste han ikke. Han var lei skolen og hadde lyst til å slutte. Han sa også at han kunne tenke seg å starte egen dagligvarebutikk, som Wajid. Tross alt henge på butikken til Wajid etter skoletid, og jeg har ikke sett ham gjøre stort annet. Han pleier å være med broren til Wajid også, bli med ham på motorsykkel når han har noen ærender osv. Onkelen til Ali er lege og har egen klinikk i sentrum. Faren hans lager møbler (snekker med andre ord) et sted litt utenfor byen. Faren hans kommer ikke hjem før etter klokken ti på kvelden, og mest sannsynlig drar han hjemmefra ganske tidlig.

Overfor butikken til Wajid er det et renseri. Der jobber en gutt på 13 sammen med faren sin. Gutter heter Raza, sluttet på skolen etter 7. Klasse. Jeg fikk ikke snakket så mye med ham fordi han var innom butikken bare veldig kort, men Raza henger også hos Wajid hvis han ikke har noe å gjøre på renseriet, men stort sett har Raza hendene fulle med arbeid. Raza bor i en annen del av byen, nærmere togstasjonen og det kristne kvartalet.

Snakket også litt med han som selge kokte egg, har fortsatt ikke funnet ut hva han heter. I dag hadde han solgt 80 egg, sikkert fordi det var kaldere i dag enn det har vært de siste to ukene. Egg er varm mat, og bra å spise på vinteren. Om sommeren skal man ikke spise så mange egg, da passer det bedre med kald mat. Det har ingenting med om maten faktisk er kald eller varm, men det er en tro på at ulik mat er ulike steder på en skala varm-kald. Dette må jeg kanskje finne ut mer om.

Dagbok fra Pakistan – Filmplakat

Filmplakat. Foto: Assad Nasir

Filmplakat. Foto: Assad Nasir

Dagbok fra Pakistan – 20. desember 2006

20. desember 2006

 

I dag stod jeg opp sent igjen. Vet ikke hvorfor, i dag hadde jeg satt på alarm, og det hjalp ikke i det hele tatt. Men nok om det.

Jeg gikk og satte meg utenfor den lokale butikken med kameraet mitt og tok bilder. Av folk, biler, alt annet som gikk og kjørte forbi. Ved skoleslutt går det alltid mange skolebarn forbi. Da jeg tok bilder av dem ble de enten veldig glade eller så løp de frem og tilbake for å ikke bli tatt bilde av. Mens jeg satt der kom en gammel mann som ba om penger. Han bar et skilt, men jeg skjønte ikke hva som stod på det. Jeg ga ham litt penger, en annen som også satt utenfor butikken gjorde det samme, litt mer enn meg. Den gamle gjorde tegn om at den andre var snillere enn meg. Jeg spurte om jeg kunne ta bilde av ham, men det ville han ikke. Han gjorde tegn om at ha hadde blitt tatt bilde av to tre ganger før, og at det holdt. Så gikk han.

Det kommer mange unger til butikken for å kjøpe godteri, og det er stort sett de samme ungene hver gang. For det finnes ikke lørdagsgodt, her er det godteri hver eneste dag. Wajid tuller og spøker med dem hele tiden. I dag satt jeg på min faste plass utenfor butikken og tok bilder av noen av ungene. Wajid kom ut av butikken og tok pengene fra den lille gutten, og jeg tok bilder. På et av bildene står gutten rett opp og ned med armen utstrakt og ser opp. For den som ikke vet hva som har skjedd ser det ut som gutten tigger om penger. Det er bare gutten som synes på bildet, mens Wajid er utenfor bildet. Gutten fikk pengene sine tilbake, kjøpte noe godteri og gikk. Litt senere kom moren til denne gutten for å kjøpe et eller annet, gutten var med. Wajid, som allerede hadde sett bildet, sa til moren at han, den lille gutten, hadde stått her og tigget penger. Moren ble med ett veldig alvorlig. Hun begynte å spørre gutten om hvem han hadde fått penger fra, dønn alvorlig. Wajid sa jeg hadde bildet, men nå syntes jeg det ble veldig ubehagelig. Den ligge gutten var musestille. Jeg var redd for at hun skulle slå ham. Det var tydelig at hun ikke syntes noe om at sønnen skulle tigge om penger. Wajid stod bak disken med spøkefulle smilet sitt. Moren skjønte etter hvert at Wajid tullet, og han la også alle kortene på bordet. Hun lo litt, kjøpte det hun kom for å kjøpe og dro hjem.

Sent på formiddag for jeg sammen med Wajid litt lenger borti gata hvor noen har bøfler og kyr, hvor vi får melken fra. På den tiden skulle de melke bøflene så jeg ble for å ta bilder. Utenfor, på veggene, hadde de slengt opp kumøkk på veggene til tørk. Når det er tørket blir det brukt til brensel.

Dagbok fra Pakistan – 19. desember 2006

19. desember 2006

 

I dag hadde jeg tenkt å stå opp tidlig, men som de siste dagene ble det sent i dag også. I dag drakk jeg ikke kaffe hjemme engang. I dag gjorde jeg kanskje min første feltarbeidertabbe. Mer om det kommer etter hvert.

Jeg dro til den lokale butikken og satte meg på min faste plass. Like etterpå kom Ali, en guttunge som bor i nabolaget, og som alle kaller nanaaboo (som betyr morfar). Men ingen vet hvorfor. Han liker ikke det. Ali kom hjem fra skolen. Han går i sjette klasse. På ryggen hadde han en stor, tung sekk full av bøker. Han kom og satte seg utenfor butikken. Og ble sittende. Jeg spurte hvorfor han ikke gikk hjem med sekken, for den var vel tung å bære på. Da sa han hadde kommet hjem tidlig fra skolen, og da skjønte jeg at han ikke ville dra hjem riktig enda. Mens jeg satt utenfor butikken kom K, så jeg ble med ham til bensinstasjonen han driver. Det var ganske kjedelig for det var ingenting å gjøre der. Bare sitte, se på tv og røyke. Det var en del pathanere innom bensinstasjonen, så jeg fikk lyst til å spørre om noen var fra Swat, men jeg lot det være.

På kvelden hadde en dame i slekten invitert rundt 30 stykker på middag på en restaurant litt utenfor byen. Regningen for 3-retters middag for 30 stykker på en helt ålreit restaurant kom på 1000 norske kroner. Det er deilig å være norsk i Pakistan.

Tidligere på dagen hadde Farhi snakket om at hun og venninnene hadde gjort pondhi (sjekking) på togstasjonen i Malakwal (et par timer med tog østover). Senere på kvelden spurte jeg hvordan de gjorde pondhi, av ren nysgjerrighet. Da ble hun helt fra seg og sa at nå kan hun ikke fortelle meg noenting, hvordan kunne jeg ta det seriøst, det var jo åpenbart bare på tull, sa hun. Jeg tror jeg gjorde litt skade der.

Dagbok fra Pakistan – Bøffel

Bøffel. Foto: Assad Nasir

Bøffel. Foto: Assad Nasir

Dagbok fra Pakistan – 18. desember 2006

18. desember 2006

 

I dag stod jeg opp sent igjen. Og var ikke ute før rundt klokken ett. Etter at jeg ble syk har det vært veldig dårlig med observasjoner. Jeg ser nesten ikke etter ting lenger, så jeg må skjerpe meg. Både med observasjonene og så må jeg begynne å stå opp tidligere. Når jeg ikke kommer meg ut før 13 og det begynner å bli mørkt i femtida så er det ikke mange timer i dagslys, da det er flest mennesker ute. De fleste holder seg mest mulig inne når det er mørkt for det er ikke trygt ute. Ikke for de bofaste, og i hvert fall ikke for utlendinger som meg, ”stinne” av gryn. Apropos stinne av gryn, i dag kom Jalal og Saqib, fetterne til Isa. Utlendinger stinne av gryn som gjerne slenger om seg med penger uten å tenke på konsekvensene. Penger som ikke de selv, men som fedrene deres har jobber og slitt for å tjene. Men nok om det.

Farhi var ikke i så godt humør i dag fordi hennes tante hadde gått bort i går. Hun gjorde så godt hun kunne, men det syntes på henne at noe tynget henne. Så jeg plagde ikke henne i dag. I stedet for gikk jeg en tur for å finne en nettkafé. Da jeg endelig fant en ble jeg sittende der i over to timer. Jeg skulle ikke så mye, men internettet var så tregt at det tok veldig lang tid. På kvelden satt jeg litt ute og var litt inne hos moren til Wajid. Da kom også Ali, broren til kona til Wajid sin bror. Han satte seg og vi så på bryllupsvideoen, så på bilder og snakket.

Nå er planen slik at på fredag skal jeg, Wajid, Ali og en venn av Ali til Lahore. Og denne gang skal jeg ha munnbind, drikke masse vann og bare spise på Mc´Donalds  eller KFC. Og vi skal dra tidlig, og prøve å komme hjem tidlig. I morgen har jeg vært her i to uker, og bare fire uker igjen til hjemreise.

Dagbok fra Pakistan – Markedet

På vei inn i markedet. Foto: Assad Nasir

På vei inn i markedet. Foto: Assad Nasir

Dagbok fra Pakistan – 17. desember 2006

17. desember 2006

 

I dag som jeg veldig veldig lenge, og dro ikke ut til butikken før rundt klokken 13. Jeg satt ikke så lenge utenfor butikken, men var inne hos moren til Wajid. Først knuste jeg tørket ingefær til pulver som skal brukes i pakhi, ”medisin” mot luft i magen / for å bedre fordøyelsen. Så skrelte jeg gulrøtter til halva (dessertrett). Alle synes det er morsomt at jeg gjør husarbeid, fordi jeg er mann og det er ikke vanlig for menn å styre med husarbeid og matlaging i hjemmet.

Dagbok fra Pakistan – 16. desember 2006

16. desember 2006

 

Jeg er fortsatt litt dårlig, men mye bedre enn de siste dagene.

Det var en ting Wajid sa til meg en dag, men så glemte jeg å skrive det ned. Vi var på vei til sentrum, til fots, og jeg hadde på meg en chador (et slags sjal man tar over skuldrene og rundt overkroppen på kalde dager) og ha sa plutselig til meg ”Hvorfor har du på chador som en kvinne, ta den på deg ordentlig”. Jeg ble litt tatt på sengen for jeg hadde ikke skjønt at det var en mannlig og en kvinnelig måte å bruke en chador på. Min chadord er tre meter langt og omtrent et meter bredt, og for en uerfaren som meg er det mye stoff å holde styr på. Jeg tar den over skuldrene så den henger på begge sider av kroppen. Kortere på den ene side. Så slenger jeg den lengre siden over motsatt skulder så den henger over skulderen og ned ryggen. Armene bak ryggen, hendene foldet, holde i chadoren så den ikke slenger i bakken. Det er hvis jeg står eller går. Og man går nesten alltid, i relativ lav tempo. Tror ikke jeg har sett noen løpe all den tid jeg har vært her.