Den globale drabantbyen
Groruddalen og det nye Norge
Sharam Alghasi, Elisabeth Eide, Thomas Hylland Eriksen (red.)
Cappelen Damm Akademisk
2012
Ideen om å tilhøre et sted bærer vi med oss uansett hvor vi drar. Vi snakker om å høre til, om å komme fra, om å ha røtter i. Sted kan derfor sies å være en (betydelig) del av vår identitet, vår selvoppfatning, og andres oppfattelse av oss, som gruppe og som individ.
Utgangspunkt i et sted
Den globale drabantbyen er en bok, sjelden sådan, som tar utgangspunkt i et sted og presenterer forskningsresultater fra ulike fagfelt. Det er sosiologer, sosialantropologer, historikere, medievitere, pedagoger, teologer og religionsvitere som gjennom 16 artikler gir innblikk i ulike sider av et samfunn, stort sett på et mikronivå, men tidvis også på et makronivå.
Stedet vi forholder oss til i Den globale drabantbyen er kanskje det mest diskuterte stedet i Norge, nemlig Groruddalen i Oslo. Et område nord-øst i Oslo, som ofte karakteriseres i negative ordelag. Men Groruddalen er stor, og absolutt ikke homogen. I boken henter de fleste artiklene empirien fra Furuset i Oslo.
Tverrfagligheten uteble
Det er mange som har bidratt med artikler i boken, og det bærer resultatet preg av. Noen er erfarne og gode skribenter, andre har kanskje ikke skrevet så mye før, og derfor trenger å jobbe litt mer med håndverket.
Forskningsartikkelen er en vanskelig sjanger, ingen tvil om det. Og kanskje det kan skyldes plassmangel, men ofte savnet jeg at artikkelforfatteren trakk seg tilbake, ga et oversiktsbilde og trakk linjer til andre deler, andre temaer, i boken. Tverrfagligheten som jeg forventet, i form av noen annet enn at forskere fra ulike fagfelt forsker på samme samfunn, uteble. I stedet får vi et innblikk i empirien, og analysen av funnene til den enkelte artikkelforfatter. Noen refererer til andre artikkelforfattere, men det hører til sjeldenhetene.
Hvem er leseren?
Jeg sliter også litt med å forstå hvem som er den forestilte leseren. Man skriver alltid for noen, man har en ideell leser i tankene. Er Den globale drabantbyen skrevet til fagfeller eller for allmennheten? I og med at vi befinner oss på Furuset i Groruddalen, et sted som hele Norge kjenner til gjennom medieoppslag i de nasjonale avisene, kunne boken hatt større appell hos allmennheten hvis man hadde organisert innholdet litt annerledes. Jeg sier dette fordi jeg mener at de problemstillingene som blir tatt opp i de ulike artiklene i boken er så viktige at debatten om flerkulturelle samfunn, debatten om integrering hadde godt av perspektivene som presenteres.
Artikkelen til Henrik Sinding-Larsen ”Natur- og miljøutfordringer i en flerkulturell bydel” og artikkelen til Elisabeth Eide ”Møteversjoner fra Rommen skole” er to eksempler på gode artikler som klarer å bevege seg mellom mikro og makronivå, som klarer å bevege seg fra det konkrete til det generelle på en god måte.
Eide sin artikkel tar for seg avisartikler om et politisk møte på Rommen skole (som ikke ligger på Furuset selv om hun skriver det i boken). Sinding-Larsen tar for seg det fysiske miljøet, men som også diskuterer ulike forståelser av natur og de framtidige planene for utviklingen av området. Disse klarer å formidle godt, klarer å engasjere leseren uten at det faglige kommer i andre rekke. Flere av de andre artiklene i boken kunne ha godt av noen flere omskrivinger, for formidlingens skyld.
Alt i alt er temaene interessante, men det er kanskje ikke en bok man leser fra perm til perm. Noen av artiklene er gode, andre kunne ha trengt litt mer arbeid. Mulighetene for tverrfaglighet kunne ha vært bedre utnyttet.
Publisert på Magasine Kote sine nettsider 9. januar 2013
