Monthly Archives: januar 2013

Dette ser du på TV

Stadig er det noen som klager over NRK-lisensen. Adjektivene raser. Og ikke akkurat av det flatterende slaget. Som regel rister jeg bare på hodet. Men nå… etter inspirasjon fra Mikkel Grüners ekstremt uvitenskapelig analyse av nettavis  har jeg gjort en like uvitenskapelig analyse av tv-guiden en tilfeldig dag i uken.

Grønt = underholdning (ofte lett, meningsløs og hjernedød)
Blått = Realityserier, matprogrammer inkludert
Oransje = nyheter (generøs som jeg er har jeg inkludert sportsnyheter) nyhetsmagasiner, reportasjeprogrammer, dokmunetarer og andre opplysende programmer.

Så, la oss si at vi fjerner NRK-lisensen og legger ned NRK i morgen. Hva vil du kunne se på tv?

Post Scriptum: Jeg vet at det finnes mange andre kanaler, men jeg har her valgt de jeg tror er største, og som mange har tilgang på.

Foto: Assad Nasir

Foto: Assad Nasir

Merket med ,

Kjære Voltaire

Kjære Voltaire
Margit Walsø
Gyldendal Norsk Forlag

 

En historie om higen etter kunnskap og begjær. Om fornuft og følelser. Når ellers enn i opplysningstiden, og hvem ellers enn Voltaire. Men det tar litt tid å komme inn i historien. Det blir virkelig spennende halvveis i boken når begjæret virkelig tar over.

Ta et steg inn i den franske adelen, et par andre europeiske land er også representert. Følg Émilie du Châtelet på søken etter kunnskap og kjærlighet. Dette er et portrett av en sterk kvinne. Godt skrevet. Tidvis veldig engasjerende.

Merket med , , , , ,

Utan tittel av Faiz Ahmed Faiz

Gjer kjærleikens uskyld mindre
dei skuldfulle augekasta blygjer.

Faiz Ahmed Faiz, gjendikta av Assad Nasir
Publisert i Mål og Makt

Bokanmeldelse: Den globale drabantbyen

Den globale drabantbyen
Groruddalen og det nye Norge
Sharam Alghasi, Elisabeth Eide, Thomas Hylland Eriksen (red.)
Cappelen Damm Akademisk
2012

 

Ideen om å tilhøre et sted bærer vi med oss uansett hvor vi drar. Vi snakker om å høre til, om å komme fra, om å ha røtter i. Sted kan derfor sies å være en (betydelig) del av vår identitet, vår selvoppfatning, og andres oppfattelse av oss, som gruppe og som individ.

Utgangspunkt i et sted
Den globale drabantbyen er en bok, sjelden sådan, som tar utgangspunkt i et sted og presenterer forskningsresultater fra ulike fagfelt. Det er sosiologer, sosialantropologer, historikere, medievitere, pedagoger, teologer og religionsvitere som gjennom 16 artikler gir innblikk i ulike sider av et samfunn, stort sett på et mikronivå, men tidvis også på et makronivå.

Stedet vi forholder oss til i Den globale drabantbyen er kanskje det mest diskuterte stedet i Norge, nemlig Groruddalen i Oslo. Et område nord-øst i Oslo, som ofte karakteriseres i negative ordelag. Men Groruddalen er stor, og absolutt ikke homogen. I boken henter de fleste artiklene empirien fra Furuset i Oslo.

Tverrfagligheten uteble
Det er mange som har bidratt med artikler i boken, og det bærer resultatet preg av. Noen er erfarne og gode skribenter, andre har kanskje ikke skrevet så mye før, og derfor trenger å jobbe litt mer med håndverket.

Forskningsartikkelen er en vanskelig sjanger, ingen tvil om det. Og kanskje det kan skyldes plassmangel, men ofte savnet jeg at artikkelforfatteren trakk seg tilbake, ga et oversiktsbilde og trakk linjer til andre deler, andre temaer, i boken. Tverrfagligheten som jeg forventet, i form av noen annet enn at forskere fra ulike fagfelt forsker på samme samfunn, uteble. I stedet får vi et innblikk i empirien, og analysen av funnene til den enkelte artikkelforfatter. Noen refererer til andre artikkelforfattere, men det hører til sjeldenhetene.

Hvem er leseren?
Jeg sliter også litt med å forstå hvem som er den forestilte leseren. Man skriver alltid for noen, man har en ideell leser i tankene. Er Den globale drabantbyen skrevet til fagfeller eller for allmennheten? I og med at vi befinner oss på Furuset i Groruddalen, et sted som hele Norge kjenner til gjennom medieoppslag i de nasjonale avisene, kunne boken hatt større appell hos allmennheten hvis man hadde organisert innholdet litt annerledes. Jeg sier dette fordi jeg mener at de problemstillingene som blir tatt opp i de ulike artiklene i boken er så viktige at debatten om flerkulturelle samfunn, debatten om integrering hadde godt av perspektivene som presenteres.

Artikkelen til Henrik Sinding-Larsen ”Natur- og miljøutfordringer i en flerkulturell bydel” og artikkelen til Elisabeth Eide ”Møteversjoner fra Rommen skole” er to eksempler på gode artikler som klarer å bevege seg mellom mikro og makronivå, som klarer å bevege seg fra det konkrete til det generelle på en god måte.

Eide sin artikkel tar for seg avisartikler om et politisk møte på Rommen skole (som ikke ligger på Furuset selv om hun skriver det i boken). Sinding-Larsen tar for seg det fysiske miljøet, men som også diskuterer ulike forståelser av natur og de framtidige planene for utviklingen av området. Disse klarer å formidle godt, klarer å engasjere leseren uten at det faglige kommer i andre rekke. Flere av de andre artiklene i boken kunne ha godt av noen flere omskrivinger, for formidlingens skyld.

Alt i alt er temaene interessante, men det er kanskje ikke en bok man leser fra perm til perm. Noen av artiklene er gode, andre kunne ha trengt litt mer arbeid. Mulighetene for tverrfaglighet kunne ha vært bedre utnyttet.

Publisert på Magasine Kote sine nettsider 9. januar 2013

Merket med ,

På tunnelbanen

Som i kryssede bein
lyden av rullende flaske
når den møter metallstangens
brå stans.
På vei mot målet
når jeg møter virkelighetens
sannhet som er klar
som en skyfri himmel
for enhver som løfter blikket.

En liten gutt (eller jente)

En gang da jeg
gikk langs en
trøtt og sliten vei
fant jeg en liten gutt
som ikke hadde noe navn.

Jeg tok ham med meg
hjem til far
men han skjønte ikke
hva jeg snakket om.

De gjør som regel ikke
det de voksne.

Mormor sier at det
er fordi de voksne
mistet den lille gutten
på veien et sted. Eller jente da.

Fyrverkeriforbud

Nyttårsrakettene har stilnet. Skallebanken etter champagnen har gitt seg. Julepynten er pakket ned igjen. Kan vi nå snakke om et totalforbud på salg av fyrverkeri?

For det er litt underlig å tenke på at man tillater salg av fyrverkeri, altså eksplosiver, til alle som har fylt atten år. Selv om det kun skjer i en begrenset periode, og man har noen bestemmelser for når og hvor det er tillatt å bruke, eller fyre av for å si det mer presist. I praksis blir det slik at fyrverkeri brukes fra første dag det er tillatt å selge, det brukes i områder og på steder det enten ikke er tillatt, eller ikke lurt å bruke. Og det brukes av folk som aldri skulle ha vært i nærheten av det. Politiet har ikke mulighet til å føre kontroll med bruken av fyrverkeri, og jeg vet heller ikke om det er slikt politiet skal bruke sine ressurser på.

For noen år siden ble det innført et forbud mot raketter med styrepinne. Det førte til at ulykker og skader gikk ned. Det er bra. Men fortsatt kan man si at like sikkert som det kommer nyheter om hvem som er nyttårsbarnet, så kommer det nyheter om folk som har skadet seg på grunn av fyrverkeri. Så lenge myndighetene tillater bruk av fyrverkeri utsetter man folk for unødvendig risiko. De som bruker fyrverkeri, men også andre som er ute på nyttårsaften blir utsatt for risiko. Da må man spørre seg, er det en risiko politikere vil la folk utsette seg selv og andre for, fordi den som vil foreslå et forbud kommer ikke til å bli særlig populær.

Så er det noen som vil si at dette er overformynderi, detaljstyring av våre liv og noe politikere ikke har noe med. Noen vil kanskje til og med rope opp om at et forbud mot fyrverkeri er å begrense individets frihet. I samfunnsfag snakker vi om universelle behov, behov som alle mennesker har. Disse kan vi dele inn i tre typer som samfunnet må sørge for. Alle har behov for mat, behov for beskyttelse og at det blir tatt avgjørelser som gjelder alle samfunnsmedlemmene. Vi trenger beskyttelse mot uvettig bruk av fyrverkeri, eksplosiver, og det er noe de folkevalgte må sørge for. Det er ikke å frata individet frihet, for alle vil fortsatt kunne oppføre seg idiotisk, men det vil være et forbud mot å oppføre seg idiotisk med fyrverkeri. Det er en viktig forskjell. Når din frihet utsetter andre for risiko så fratar du den andre den samme friheten du formodentlig kjemper for. Det er misforstått frihet. Det er ikke frihet i det hele tatt.

Man vil fortsatt kunne ha kommunalt fyrverkeri, håndtert av profesjonelle, og til forlystelse for folk flest. Det er bedre enn at en godt brisen person prøver å tenne på et såkalt batteri, og dermed utsetter seg selv og andre rundt seg for fare og potensielt fysiske skader.

Publisert i VG fredag 4. januar 2013

Nordmannen i Hustads bilde

Jon Hustad har ikke forstått noe som helst. Han gjør det samme i aftenposten 2. januar som han gjorde i tv-programmet sitt Harde Fakta. Peker på noen faktiske forhold, presenterer noen tall, koker suppe og legger frem en konklusjon som passer ham selv best. Men jeg synes ikke det smaker noe særlig.

Hustads forsøk på å tegne opp et bilde av nordmenn og dermed norsk kultur, hvis jeg har forstått ham riktig, er et grått bilde uten kontraster og uten dybde. Hustad skriver fram nordmannen som ukorrupt, løsningsorientert og fleksibel. Han skriver fram nordmenn som gjennomsyret av den protestantiske arbeidsetikk, og bærer av en konstant dårlig samvittighet. Og siden nordmannen er som han er i Hustads bilde, så er han moralsk overlegen utlendingene som, for å bruke Hustads ord, tapper skatteetaten, Oslo kommune og nav for penger. Og dette skriver Hustad er utlendingenes kultur. Eksempelet han viser til er skattesvindelen i drosjenæringen i Oslo, hvor en del norsk-pakistanere var involvert. I tillegg en generell henvisning til at utlendinger misbruker støtteordningene gjennom nav. Hvis det er alt som trengs så kunne jeg ha sunket på samme lavmål og vist til hovedsaken i Dagsrevyen samme dag som Hustads kronikk stod på trykk, hvor NRK hadde en sak om offentlig ansatte, formodentlig norske, mistenkte for korrupsjon. Men i motsetning til Hustad så trekker ikke jeg som konklusjon at alle nordmenn er korrupte, at det er en del av norsk kultur.

At Hustad blander inn saken om drosjesvindel og naving i en debatt om hva som er norsk kultur er et åpenbart og klart eksempel på at han ikke har forstått noe som helst. Å snyte på skatten er ikke et spørsmål om kultur. Det er et spørsmål om moral. Det kan like godt være en etnisk norsk person.

Ironisk nok uttrykker Hustad den samme naiviteten han synes å behefte sine mednordmenn for, når han gir en slik naiv fremstilling av nordmenn som han gjør. Mener han virkelig at nordmenn av natur er så uselviske og ukorrupte at de ikke vil gjøre annet enn det de ha gjort før hvis det lønner seg? Neste gang Hustad skriver en kronikk så forventer jeg noe litt mer seriøst.

 Publisert i Aftenposten 4. januar 2013

Kuen som gir melk

I hagen
finnes gress
i magen til
kuen
som gir
melk på
skolen i små
kartonger
som ikke
finnes i butikken.

Kjærlighet på byen

Mamma pleier å fortelle
de andre damene
at hun
fant kjærligheten på
byen. Men hver gang jeg
blir dratt med så finner
hun ikke engang et par sko.