Home

Gjæve vertsfolk!
en gjest er kommet,
hvor skal han sette seg?
På vedlag ved døra
venter han nødig,
om han har viktig ærend.
(Håvamål)

I mange kulturer er gjestfriheten et bærende prinsipp for samhandling mellom mennesker. Den settes i verk overfor kjente og ukjente på lik linje. Mange steder i verden vil man gå langt for å underholde gjesten, selv når ens egen stilling er vanskelig. Gjesten skal æres med det beste man kan tilby, og man skal strekke seg langt for å ære gjesten. Det er en dyd, gjestfriheten. Den gir deg anerkjennelse fra likemenn, den bygger ditt ethos, den vil heftes ved ditt navn etter at du har forlatt denne sfæren. Så er kanskje ikke gjestfriheten en altruistisk gest av godhet likevel. Det er som gaven til Marcel Mauss, prinsippet om resiprositet blir gjeldende i gjestfriheten. Og slik det er, eller bør være, kjent for alle, verken gaven eller gjestfriheten skal gjengjeldes umiddelbart. Det vil være en fornærmelse mot den som gir. Altså er tid en faktor i det hele. Flere aspekter skal vi komme nærmere innpå etter hvert.

Kulturelle normer er, slik frasen indikerer, kulturelle, og derfor varierende. Det kan være kulturelle ulikheter innenfor nasjonalstatens grenser, også den som er etnisk homogen (hvis det fortsatt finnes), men jeg er fast bestemt på at det er noen grunnleggende prinsipper for å underholde gjester som kan sier å gjelde uavhengig av kulturelle normer.

Det hele begynner med en invitasjon, og den kommer gjerne fra noen. Det finnes eksempler på at folk inviterer seg selv, til en fest, hjem til noen eller annet. Men det er så patetisk at jeg ikke vil bruke mer plass på det. Invitasjonen er utgangspunktet, og fra den er mottatt, ikke nødvendigvis akseptert, men mottatt, så innledes forholdet, og rollene, gjest og vert eller vertinne. Gjesten aksepterer invitasjonen, for stort sett skal det veldig gode grunner til for å avslå en invitasjon. Politiske grunner er ofte fremtredende når invitasjoner blir avslått (politikk må her forstås i videre forstand enn i den vestlige kultursfæren). Det vil da si at politiske hensyn, deriblant det å bygge og opprettholde allianser, men også det å opprettholde avstand til fiender får en innvirkning på hvordan en invitasjon skal og vil besvares. I riktig gamle dager, da konger og andre enevoldsherskere holdt på, ville den som sendte invitasjon muligens bli sett på som svak, militært eller økonomisk, kanskje begge deler. Med mindre man hadde godt innsyn i hverandres rekker, men den gang, som nå, kunne allianser skifte fra daggry til skumringstid.

Invitasjoner kan i tillegg komme i mange former. Noen ganger er det kanskje bare et hint, andre ganger formelt og skriftlig. Selvfølgelig avhengig av situasjonen. Og bare for å ha sagt det. Hinting er sannsynligvis mest brukt i invitasjoner til seksuell omgang, men det er ikke noe som skal behandles i denne skriften.

Invitasjonen er akseptert, og man har fått klarhet i tid og sted for evenementet. Da går vi bare videre, for vi vil vel ikke komme for sent?

Punktlighet er noe både gjesten og verten bør etterstrebe. Hvordan man vil definere punktlighet kan nok diskuteres. Et visst slingringsmonn har man alltid, hvor stort det er vil variere. Til vanlig tenker vi nok at gjesten bør komme til det tidspunktet han er blitt invitert, verken for tidlig eller for sent. Da forventes det også at verten er klar til å ta imot gjester til den tiden som har blitt avtalt. Siden det er innledningen til samhandlingen er det viktig at man starter godt. Dessuten er det et uttrykk for respekt. Gjesten uttrykker respekt for verten og hans tid, verten uttrykker respekt for gjesten og hans tid. Denne gjensidige respekten for hverandre, og at begge parter har tatt seg tid til å komme hverandre nærmere, er særlig viktig å ivareta, ikke bare første gang eller i innledningen, men hele tiden og alltid.

Selv har jeg erfart å bli invitert til et relativt stort selskap, med mange gjester, men hvor jeg og mine medgjester ble sittende og vente på verten i nærmere to timer. I tillegg ble vi ikke tilbydd så mye som et glass vann, eller noe annet kaldt drikke. Det var respektløst og krenkende, det var rett og slett et brudd på den kontrakten som ble inngått da invitasjonen ble akseptert. Men jeg ble sittende. Vi ble sittende. Selv om verten ikke klarte å oppfylle sine plikter så var det ingen grunn til at vi som gjester skulle krenke verten, og ikke leve opp til forventninger som ble stilt til oss i den konkrete sammenhengen. At andre krenker deg gjør det ikke riktig å krenke dem. En dannet mann holder seg for god til slik nedverdigende atferd. Det er forøvrig en tanke man nok bør ta med seg i andre sammenhenger også.

Marcel Mauss er allerede nevnt. Når man blir invitert er det vanlig, og i noen tilfeller forventet at man bringer og overrekker en gave. Hva denne gaven skal være varierer. I visse tilfeller er det ganske klare rammer for hva som er sosialt akseptert. Dette gjelder særlig hva vi kan kalle intime gaver. Du kan for eksempel ikke kjøpe undertøy i gave til hvem som helst. Og gir du undertøy i gave til ektefelle, kjæreste eller noen du har et såkalt åpent forhold med, så kan ikke gaven overrekkes, og i hvert fall ikke åpnes i alles påsyn. Transaksjonen, overrekkelsen, skal være like intim og personlig som gaven selv. Nå er dette kanskje ikke et universelt eksempel, fordi slike gaver muligens er mer vanlige, eller kanskje til og med aller vanligst i den vestlige kultursfæren. Men uansett, undertøy på stranden er greit, undertøy i stuen blir det man kaller en anomali (slå opp i ordboken hvis du ikke forstår ordet).

Gavens verdi er også en viktig faktor, og noe man bør ha i bakhodet. Hvis man har en utvekslingshistorie så kan man se tilbake på verdien av gaver man allerede har gitt og tatt imot tidligere, og så legge seg på omtrent samme nivå. Hvis man ikke har en utvekslingshistorie så er det viktig å huske på at verdien på gaven skal ikke være så høy at man stiller mottakeren i forlegenhet. Gaveutveksling handler om å gi, ta imot og å gi tilbake. Så når vi gir må vi tenke hele veien igjennom til å gi tilbake. Verdi må her ikke forstås som kun økonomisk eller målt i kroner og ører. En gave kan ha en stor emosjonell verdi, både for den gir og den som tar imot. Et syn på mennesket, relasjoner, målt i økonomisk verdi er ikke noe nytt, men det er heller ikke oppbyggelig. Det kan heller ses på som et tegn på og konsekvens av åndelig forfall og undergang. Noen kaller det utvikling, for eksempel målinger av kjøpekraft, jo høyere, jo bedre, men det er et uttrykk for et simpelt og snevert syn på mennesket som åndelig og tenkende.

Vi som gjester har overrakt gaven, og verten har tatt oss hjertelig imot i sitt hjem, de mest personlige og intime rommene i våre liv, i hvert fall de fysiske. Nå starter den lange verbale samhandlingen, og hvis man ikke kjenner hverandre så godt blir det viktig å lære hverandre å kjenne bedre. Da blir det viktig å trå forsiktig frem fordi man ikke kan ane eller forutse når noen blir fornærmet. Det er kulturelle konvensjoner når det kommer til konversasjon og samhandling. Noen steder vil man ha en mer direkte, ja kall det kameratslig tilnærming, andre steder en meget formell tilnærming. Begge kan være ritualiserte, med sine faste samhandlingsmønstre, selv om den ene formen kan fremstå som ”fri” i så måte at man ikke er bundet av konvensjoner. Vi er alle det, bundet, hele tiden. Selv anarkiet har sine konvensjoner.

Men hva skal man konversere om? Det er vanskelig å si noe generelt, annet enn at både vert og gjest har en plikt til å behage den andre. Begge har ansvar for at konversasjonen flyter, at man er komfortabel, avslappet og nyter hverandres selskap.

En eller annen gang i løpet av samværet vil mat og drikke være i sentrum for oppmerksomheten. Om det er kaffe og kaker, formiddagste eller en solid middag med tre eller flere retter. Mat bringer folk sammen, det skaper fred. Å dele et måltid, å spise sammen, kan ses på som en meget intim handling. Enkelte steder regnes de man spiser med som familie, uavhengig av om man har biologiske bånd eller ikke. Barn som har blitt diet av samme kvinne blir mange steder ansett som søsken, og blodskammen slår inn. Man har drukket av samme melk, man har delt et måltid. I akkurat dette eksemplet handler det også om kroppslig substans. Slik vi regner slekt gjennom blod, at man deler samme blod, på samme blir morsmelken en slik kroppslig substans som man da deler, og dermed regnes som slekt.

Men, maten, måltidet er nok det viktigste øyeblikket i løpet av dagen, eller den timen eller to hvor man setter seg ned med de man har kjærest og deler et måltid. Middagen. Selv kan jeg huske fra studietiden, da klokken tikket mot fire om ettermiddagen og man prøvde å finne noen å spise med. Noen kjente, vel og merke. Ofte hadde vi inngått en avtale tidligere samme dag. Da møttes vi i kantinen på Blindern, spiste, snakket og nøt hverandres nærvær og kjærligheten som uttrykkes gjennom å spise sammen.

Verten må sørge for å ha nok mat. Det vil være pinlig hvis gjesten ikke får spise seg mett. En eksemplarisk gjest vil aldri la verten få vite eller merke dette på noen vis. Det andre som er viktig for verten er å vite om det er noe gjesten ikke spiser, av religiøse, medisinske eller andre årsaker. Egentlig spiller det ingen rolle hvorfor, og det er ingenting i veien for at verten kan spørre gjesten om dette direkte. Det viser bare at verten bryr seg om gjesten sin, at vedkommende skal få godt å spise. Man skal ikke forvente at gjesten skal si i fra om slikt selv, en god gjest vil ikke komme med slike krav. Han vil ta i mot det han får, og vise sin takknemlighet. Kanskje han vil tenke noe for seg selv, for gjester er også mennesker, men et godt menneske streber etter godhet, ærlighet og rettferdighet, for da vil han kunne bli god.

Med god mat og drikke får du glade mennesker. Man kan ikke bli sur og sint på full mage. Etiketten varierer, så den kan vi ikke si så mye om her, annet enn den generelle regelen om at er man usikker så følger man verten, men hvis mulig så bør en finne ut av slike ting i forkant slik at man unngår pinlige øyeblikk, til en viss grad i hvert fall.

Middagen glir sakte over i kaffe og kaker, eller te, noe søtt i hvert fall, og om du ikke visste det fra før så kan jeg fortelle at sukkeret, raffinert sukker som vi får så mye av nå, kom til Europa på 1700-tallet en gang, og den gang var det et statussymbol. De rike viste det frem på sin fester, noen fikk laget skulpturer også. I dag er å ikke spise sukker blitt en statusmarkør. Men trender snur hele tiden, det vet vi godt fra moteverdenen. Noe søtt skal vi uansett ha, i en eller annen form.

Konversasjonen skal utgjøre den viktigste delen av kvelden, eller dagen, eller når på døgnet det nå er. Det er den beste måte å underholde gjesten på, og da er det viktig at gjesten er i fokus. Verten må altså gjerne la gjesten få styre samtalene. Men gjesten må på sin side passe på å ikke ta fullstendig over, og dermed støte verten. Det er en balanse for alt, man må bare finne den balansen, slik som i livet ellers. Det var jo derfor de gamle grekerne drev med årelating, blant annet. De kalte det humoralpatologi, men det er tvilsomt hvor humoren lå i det. Uansett, alt handlet om balanse. Det gir ro, det gir sjelefred. Balanse gir fred. Maktbalansen husker vi. Alle vet at væskebalansen er viktig (folk drikker ikke nok vann, meg selv inkludert). Men man kan ikke servere gjesten vann, med mindre han eller hun spør om det, og det gjør man gjerne hvis man befinner seg i Lahore, eller et annet varmt sted for den saks skyld. På besøk hos noen, en kort visitt, kanskje til og med i en  butikk, og man får servert cola, saft eller noe annet, mens man egentlig kun vil ha et glass klart, kaldt vann. Men det er for vanlig, for alminnelig, i hvert fall der hvor det finnes i mengder nok.

La oss nå bevege oss mot avslutningen. Det er viktig at man som gjest ikke blir for lenge. Hva som regnes som for lenge vil variere fra kultur til kultur, fra miljø til miljø. Men som vert skal man på ingen måte gi gjesten en følelse av at han nå bør dra hjem. I noen kulturer er man veldig påpasselige med slikt, og jeg har hørt noen historier om gjester som har kommet på besøk og blitt i flere dager. Da har man jo gjester som har reist langt, som ikke er fra samme by eller landsdel, og verten har invitert dem til å bli over, men gjesten har i disse tilfellene blitt noen dager mer enn hva verten anså som nok. Men han lot aldri gjesten fornemme denne følelsen.

Så da, når man har vært hos verten lenge nok, takker man for hyggelig selskap, for mat og drikke, og håper på at man snart igjen kan gjenta en like hyggelig sammenkomst, gjerne hos en selv (for har man vært gjest bør man også være vert (hint: resiprositet)). Der avsluttes samværet. Gjesten drar til sitt, og det er vel rimelig å anta at verten tar kvelden.

Eriksen, Thomas Hylland. 1998. Små steder store spørsmål Innføring i sosialantropologi. Universitetsforlaget. Oslo.

Mauss, Marcel. 1996. Gaven Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn Cappelens upopulære skrifter nr 26. Cappelen Damm, Oslo.

Mintz, Sidney W. 1986. Sweatness and power: the place of sugar in modern history. Penguin books.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s