Monthly Archives: september 2012

Jaws

Filmen Jaws, eller Haisommer som den ble hetende på norsk, kom ut i 1975. Jeg husker at vi så den da vi var yngre, tidlig på 1990-tallet en gang, og opplevelsen kan i høyeste grad beskrives som neglebitende spenning. Det er den fremdeles.

Jaws er en thriller i klassisk hollywoodstil. Sheriffen Brody er den gode, med medhjelpere i haiforsker Hooper og den hardbarka og noe eksentriske fiskeren Quint. Men det er ingen dype karakterer hvor man kan boltre seg i deres psykologi.

Det fredfulle øysamfunnet Amity forbereder seg til 4. juli og at sommerturistene skal komme og legge igjen penger hos det lokale næringslivet. Men ut av det blå har det dukket opp en hai, større og farligere enn noen har sett maken til. Den truer øysamfunnets næringsliv som er avhengig av badeglade turister. Lovens lange arm vil sette i verk ekstreme tiltak, men ordføreren vil ikke lage stor ståhei og dermed skremme turistene vekk. Sheriffen må dermed kjempe mot ordføreren på den en siden og haien på den andre.

Det er menneskets kamp mot naturen. Mennesket mot dyr. Og det kommer vel som ingen overraskelse at mennesket vinner.

Lett underholdning, utrolig spennende.

Merket med , , , , ,

Griper om hjerteroten

Jeg er Prableen
Prableen Kaur
Gyldendal Norsk Forlag
2012

Det er svært sjeldent jeg blir rørt til tårer av å lese bøker. Denne gangen ble jeg det.

Jeg er Prableen er en historie om motgang, om kamp og om styrke. Det er en historie om å finne sin indre kraft, om å stå med rak rygg, med stoltheten i behold. Men den er også sår. Den er nær, personlig og inderlig. Den griper om hjerteroten.

Kaur har en god penn. Hun makter å formidle sin historie, både den personlige og den politiske, på en inderlig måte, og hun klarer å få leseren med, fullt og helt. Det er ikke lett å få til.

Samtidig er Jeg er Prableen en historie om det unike, åpne norske demokratiet. Boken viser at en 19 år gammel jente kan gjennom engasjement, hardt arbeid og stå på vilje oppnå politisk makt. Vi får innsyn i hennes vei i ungdomspartiet AUF og i det politiske arbeidet innad i Arbeiderpartiet. I tillegg er 22. juli selvfølgelig en del av historien.

Det er en vanskelig balansegang å skrive om det helt nære, det familiære og personlige, og samtidig om det politiske livet, selv om de to henger tett sammen. Kaur klarer dette veldig godt.

Jeg er Prableen er en av de beste bøkene jeg har lest i år. Kaur har en god penn, og vi ser frem til å følge henne, både i skriften og på den politiske arenaen.

Merket med , , , ,

Respekt hva for no?

Respekt
Hanne Nabintu Herland
Orfeus 2012

 

Kvitring en time før jeg begynte å skrive om boken.

 

 

 

 

Hvor skal man begynne? Jeg sitter med boken i hendene. Ser ned på den. Vekter den. Jeg har lest igjennom den. Jeg har lest hver bidige side, og kanskje er jeg vond og vanskelig, men jeg sliter litt med å si hva den egentlig handler om.

Vi kan begynne med omslaget. Det er svart. Store røde bokstaver skriker RESPEKT mot meg. Et portrettfoto i gråtoner preger resten av omslaget. Et portrettfoto av Herland. Det er skarpt, men virker også polert. Deler av bildet er litt uklart. Nederst i høyre hjørne står det ”ORFEUS”. Det er navnet på forlaget, et for meg helt ukjent, så jeg gikk på nett for å finne ut mer om det.

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg klarte å finne frem til ORFEUS` nettside, og kan derfor fortelle at de er kulturforlag som gir ut kunstbøker. Men de skriver også at de er stolte av vår redaksjon som tør å gi mennesker med utradisjonelle syn og uortodokse meninger muligheten til å uttrykke seg. Så det kan hende at vi får flere kontroversielle bøker fra det forlaget, noe som er bra. De store forlagene dominerer litt vel mye, og vi trenger mindre, uavhengige forlag.

Men tilbake til selve boken. For å si det kort. RESPEKT er to halvdårlige bøker. Selv etter å ha lest 60 sider var jeg ikke helt sikker på hva denne boken handler om eller prøver å fortelle meg, eventuelt overbevise meg om. På den ene siden skriver Herland om oppveksten sin i Afrika, om internatskoler, om dyre hoteller, fester, mektige folk hun kjente og hang med, og på den andre siden skriver hun om samfunnsmessige forhold. Om politikk, konservatisme internasjonale forhold. Og hvis jeg legger godviljen til, og da mener jeg virkelig legger godviljen til, så kan jeg se et snev av relevans mellom disse to delene. Men etter halvveis i boken så blir den mer personlige delen så å si borte. Da er det samfunnskritikken som blir dominerende, og man sitter litt undrende igjen med et avbrutt ”men” et eller annet sted i munnhulen. Jeg sliter med å finne den røde tråden, annet enn at det er Herland som har skrevet dette. Det er mange, korte kapitler, og man hopper fra det ene til det andre, litt vilkårlig kan det virke som. Denne boken hadde trengt en god redaktør som kunne ha luket vekk i hvert halvparten av ordene, om ikke mer.

Det er dessverre ikke plass til en omstendelig retorisk analyse her, men om man hadde foretatt en så ville man raskt ha sett at ethos er tvilsom, logos ikke alltid henger på grep og pathos tar fullestendig overhånd.

Alt i alt, hvem skal gi meg tilbake tiden jeg har brukt på å lese denne boken?

 

 

Landeplagen

Vi har en landeplage. Han har vært her en god stund. Vi har gjort alt vi kan for å bli kvitt ham. Vi hadde nesten klart det. Det var så lite om å gjøre. Men så snudde ting, slik de har til vane å gjøre.

Han tror at han er noe. At han kan gjøre som han vil, gå hvor han vil, og ikke minst, spise hva han vil. Har du hørt på maken? Du skal ikke komme her og komme her.

Jeg vil bo uti granskauen, og enda litt lenger. Og der vil jeg traske rundt uten å være redd for den heslige landeplagen. Men tror du han tar hensyn til det? Tror du han tenker på at jeg må gå rundt her på gården min i gokk full av frykt for at han lurer i buskaset? Han bryr seg ikke. Han gir f. Han gir rett og slett f. Jeg kan ikke sende ungene mine ut, jeg kan ikke engang sende sauene mine ut.

Han skjender sauene mine på det groveste. De blir stressa av at han lurer rundt. Noen av sauene har til og med forsvunnet. Jeg er sikker på at det er han som har tatt dem. Og jeg kan ikke engang forestille meg hva han har gjort med dem. Noen rester har jeg jo funnet etter hans herjinger. Det er barbari. Han eier ingen manerer. Han ter seg som et dyr. Raver rundt, tar og tar og tar. Noen takk har jeg aldri hørt. Vi har i det minste anstendighet nok til å bedøve sauene før vi tar livet av dem.

Det er lovløse tilstander. Han kommer og går som han vil. Stikker av og tar ikke ansvar for sine handlinger. Har ingen respekt for privat eiendomsrett. Vi kan ikke ha det slik. Vi er bedre enn det beistet av en landeplage. Han fortjener ikke å leve. Så da kan vi ta livet av ham. Bli kvitt ham en gang for alle. Det er tross alt det beste for oss. Og vi vet jo alltid best. Så kan vi leve her ute i gokk i granskauen i fred og fordragelighet, slik det var ment fra naturen sin side.

Publisert i VG tirsdag 11. september 2012

#57

#56

Brødfanten og andre skabelonar

Brødfanten og andre skabelonar Helge Torvund
Det Norske Samlaget
1988

 

Denne boken er noe av det morsomste jeg har lest på en god stund. Det er fornøyelige dikt, men også dikt å tenke med. Bildene, kollasjene, beriker lesningen. Brødfanten passer for alle aldre, som det så fint heter, forutsatt at du har humoristisk sans. Men kanskje den kan få noen surpomper til å trekke på smilebåndet også. Den kom ut i 1988, jeg fylte tre år det året, men at den er gammel har ingen verdens ting å si. Disse diktene er tidløse. Så, ja, jeg kan anbefale å lese Brødfanten og andre skabelonar.

 

 

#55

Demokrati lager seg ikke selv

Vi kan ikke ta demokratiet for gitt, og vi kan ikke ta den demokratiske tankegangen for gitt. Ingen av delene kommer av seg selv, og stadig nye generasjoner må overbevises om verdien av demokratiet, og som må lære å tenke demokratisk.

Vi som samfunn har et ansvar for at nye generasjoner får oppseding i demokratisk tankegang. Det forutsetter en viss dannelse hos oss alle. Noen av oss har et større og mer konkret ansvar i denne henseende. Skolen, både grunnskole og den videregående opplæringa, har fått et stort ansvar på vegne av hele samfunnet. I læreplanen for samfunnsfag står det svart på hvitt at formålet er å medvirke til forståelse av og oppslutning om grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier og likestilling, og til aktivt medborgerskap og demokratisk deltakelse. Hver eneste samfunnsfaglærer i landet har fått et særskilt ansvar for å få til dette. Men det fristiller ikke alle andre samfunnsborgere fra å bidra. Det samme ansvaret faller på alle, selv om det ikke opplest og vedtatt.

Samfunnsfagene har muligens kommet litt i bakleksa. Det er i dag, og har vært en stund, et stort fokus på at vi har behov for realister. Og det har vi nok. Vi må jo selvsagt ha ingeniører nok til å få opp all oljen fra norsk sokkel. Og vi trenger matematikere, fysikere og kjemikere. Men i denne frenetiske jakten på realister må vi ikke glemme samfunnsviterene. Og samfunnsviterene må ikke glemme seg selv.

Samfunnsfag som skolefag er selvsagt normativt. Det er visse verdier vi som samfunn har pekt ut som riktige og viktige. Demokrati er et av dem. Toleranse for ulikheter et annet. Samtidig er et av formålene i faget å lære elevene og studentene å tenke selvstendig. Å resonnere og diskutere. Å være uenige og respektere hverandre for det. Vi skal lære elevene hvordan de skal tenke. Det er ingen lett jobb.

Verdiene vårt samfunn bygger på har sin basis i samfunnsvitenskapene. Dette har ikke samfunnsviterene klart å kommunisere godt nok. Vi har ikke klart å kommunisere viktigheten av våre fag, hvilken betydning det har hatt for samfunnet, og ikke minst, hvilken betydning det har for fremtiden. Det er vårt viktigste våpen mot ekstremisme.

Uten samfunnsfagene vil ekstremismen øke. Evnen til å resonnere og diskutere vil svekkes. Samfunnsfagene lærer oss at det ikke finnes enkle svar på vanskelige spørsmål. At det ikke finnes ett riktig svar vi kan sette to streker under. Men for å kunne tenke slik trenger vi å lære den samfunnsvitenskapelige tenkemåten. Det er nemlig ikke høyere utdanning i seg selv som gir demokratisk sinnelag og evnen til å resonnere. Man kan ta Pakistan som eksempel. Et land hvor de aller fleste vil bli leger eller ingeniører. Da velger de bort samfunnsfag allerede på ungdomsskolen. Den samfunnsfaglige kompetansen er svært lav. Det fører til at man tenker mer kategorisk. At man har større tilbøyelighet til å dra logiske kortslutninger som for eksempel A er kriminell, A er også svart, ergo er alle svarte kriminelle. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på den slags her i landet heller. Men det blir ekstremt farlig hvis det brer seg og ignoransen blir tendensen.

Samfunnsvitenskapene må komme på offensiven igjen. For det er godt mulig vi ikke klarer oss uten realistene, men vi klarer oss i hvert fall ikke uten samfunnsviterene.

Publisert i VG mandag 3. september 2012