Monthly Archives: august 2012

Rare fakta

Tv2-programmet ”Harde fakta” har hatt premiere. Jeg tenkte at nå skulle mennesker med makt stilles til veggs med nettopp det programtittelen tilsier, harde fakta. Men formen blir bare rar.

Programlederen Jon Hustad sier at det er Norges eneste høyrevridde program, men denne høyrevriddheten virker så påtatt. Jeg tror ikke på den, og jeg tror ikke på Hustad. Han viser til noen rapporter. En byggherre forteller alt man er pålagt å følge når man skal bygge hus og at det blir veldig dyrt. Ja vel. Men da må jeg spørre da. Alle summene denne byggherren oppgir, hvor stor del av de summene er hans avanse? Og hvorfor spør ikke Hustad byggherren om det?

”Harde fakta” er populistisk. Det er for enkelt og ensidig. Det verken opplyser meg eller utfordrer meg intellektuelt. Det kan kanskje kalles underholdning. Men jeg er ikke underholdt heller.

Ferien er over

Som dere sikkert kan se på bloggen, ferien er over. Det betyr at det går noe lenger tid mellom hver gang jeg legger ut noe . Men det kommer litt av hvert utover høsten.

Jeg kan friste med bokanmeldelser, dikt, debattinnlegg, filmanmeldelser og mye mer. I tillegg utvider jeg med to nye faner. «Anbefalte blogger» vil etter hvert innehholde lenker til blogger jeg kan anbefale. «Produkter og tjenester» vil etter hvert inneholde det tittelen tilsier. Altså produkter og tjenester jeg kan tilby. Kan jo hinte om at det vil ha noe med tekst og slikt å gjøre. Kanskje det kommer noen overraskelser også. Hvem vet.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke alle som leser bloggen min, og samtidig si at det er lov å ta kontakt, jeg svarer så snart og så godt som mulig.
Takk.

#54

#53

Sjenerøst fraværsreglement

Oslo kommune ønsker å innføre en fraværsgrense på 15 prosent i videregående skole. Det synes jeg er veldig sjenerøst av Oslo kommune.

Vi bør ha nulltoleranse mot ugyldig fravær. Vi bør kommunisere tydelig og klart at skulk er uakseptabelt, uansett om det er en time eller 15%. Ved første tilfelle av skult bør eleven få en advarsel, ved andre tilfelle bør foreldrene bli innkalt til møte. På denne måten vil det være meget klart overfor eleven hva skolens holdning vedrørende ugyldig fravær er, og foreldre blir koblet inn umiddelbart slik at man sammen kan sørge for at det ikke blir en uvane eller skulkekultur. Og så må man på et eller annet punkt sette en grense. Hvor man skal sette den grensen er jeg ikke sikker på. Men i dag finnes det ingen slik grense. Det er så å si umulig å miste skoleplassen grunnet fravær, i hvert fall i praksis, etter hva jeg har erfart etter mine knappe tre år i Osloskolen

Signaler
Jeg tror ikke det finnes en rask løsning på det høye fraværet. Det vil ikke bli bedre over natten, uansett hvor sterkt vi ønsker det. Det viktige er hvilke signaler vi sender ut. Hvilke forventninger vi har og hvilke krav vi stiller. Fraværproblematikken er komplekst og fasettert. Det kan ikke forklares med enkle årsakssammenhenger. Derfor er det også viktig at vi ikke kun gir oss hen til adhocløsninger, men også ser på den store sammenhengen.

Jeg synes det er veldig sjenerøst av Oslo kommune å ville sette en fraværsgrense på 15 prosent. Man sier da at det er greit å være borte fra 15 prosent av undervisningen. Det kommer ikke frem hvilke type fravær denne grensen skal gjelde. Det kommer heller ikke frem om det skal gjelde i hvert fag for seg eller samlet. Og hva vil skje hvis eleven overstiger grensen som blir satt? Det er mange spørsmål som må besvares før dette eventuelt kan iverksettes. Har man virkelig tenkt igjennom hva man foreslår her?

Det må være en klar forventning om at eleven skal være tilstede og delta aktivt i undervisningen. Denne forventningen er uttrykt i opplæringsloven. Samtidig skal eleven ha en vurdering, og denne skal kun baseres på prestasjoner. Noe som er rett og rimelig. Noen elever spekulerer i dette og er tilstede i vurderingssituasjonene, men ikke undervisningen, andre igjen dukker bevisst ikke opp på prøver for så å komme i etterkant og be om en ny vurderingssituasjon. Lærerne har et press på seg for å lage nye vurderingssituasjoner for hvis eleven ikke består og fullfører så får ikke skolen penger. Slik er finansieringsmodellen, i Oslo i hvert fall. Man sender ut ulike signaler i hytt og pine, noen ganger også motstridende. Man har forventninger og krav, men klarer ikke å følge med klare konsekvenser og resultatet blir en udefinerbar suppe av ymse ingredienser.

Sette grenser
Altså, jeg har ingen tro på at en grense på 15% vil gjøre ting bedre. Man må sette klarere grenser, forventninger og krav. I tillegg må det følge tydelige konsekvenser. Og all ugyldig fravær bør være uakseptabelt. Man kan ikke gjøre en halvgod jobb og forvente et fullgodt resultat.

Publisert i VG fredag 10. august 2012

#52

Her finn du litteratur

Sa´di
Rosenhagen
Originalspråk: Persisk
Omsetjar: Nina Zandjani
Solum Forlag 2006

 

Om nokon spør deg kvifor ein skal lese bøker så skal du svare: for å bli rik.

Om nokon spør deg korleis ein skal bli rik så skal du svare: gje til han som treng, spør om det du ikkje kan, og gløym ikkje at du berre er eit menneske.

Når ein les Sa´di så blir ein inspirert til å skrive slik eg har gjort over her. Men ein blir også inspirert til å tenkje over livet, korleis me lever, åleine og saman med andre. Kva for eit syn på mennesket me har, på verdslege og åndelege aspektar ved livet. Boka er full av visdom. Ord me bør tenkje over. Som me bør ta oss tid til å fordøye. Tenkinga tar tid.

Om eg skulle ha satt saman ei bokhylle for daninga så høyrer Rosenhagen utan tvil heime i den bokhylla, for her finn du litteratur.

#52

#51

Hva er en bok? (Kristina Leganger Iversen)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok?

Det har etter hvert blitt litt av en samling med folk som har svart på spørsmålet. Vi begynte med Thomas Hylland Eriksen, så har vi hatt Tom Egeland, Ingrid Schibsted Jacobsen og Frode Grytten på bloggen.

I dag er det ingen ringere enn Kristina Leganger Iversen som skriver:

Kva er ei bok? Om eg lukkar auga og smakar på ordet kjenner eg dette: Vekta av henne i hendene, lukta av papir, kjensla av det, grovt eller fint, når eg blar gjennom sidene. Trykksverte som vert gnidd ut, kaffiflekker som spekkar sidene. Eg er ofte tøff mot bøkene mine. Tøff kjærleik: Eg tenkjer på feittete smussomslag som rivast opp og forsvinn.

Av alle artefaktar er bøkene dei som har følgt meg lengst og som sannynlegvis vil følgje meg lenge i tida framover. Men kva er ei bok? Kvar kjem ordet bok frå? Ordbøkene synast ikkje å vere samde. Nokon seier det kjem frå ordet «bøk», og synar til runer rissa inn på bøketavle. Andre igjen seier dette ikkje stemmer, og sporar boken attende til det gotiske «Boka», namnet på ein bokstav. Litt som på fransk, der ein brukar «belles lettres», vakre bokstavar, for litteratur. Men bøker og litteratur er jo ikkje lengre det same, og kanskje var det det aldri heller, for folk har jo skrive på rullar òg, så kva er ei bok, eigentleg, då?

Ein gong var ei bok ei samling ark med tekst og bilete. Ettersom printinga og papir blei både billegare og hurtigare oppsto nye, kjappe trykkeformat: Nyhende og sladder i aviser og magasin, stifta eller bretta, og ikkje sydd saman. Ei bok var laga for å skulle vare, og fram til den digitale revolusjonen var det nett det som skilte henne frå andre trykksaker. Ei bok var staden du plasserte dei orda som var verdifulle og varige nok til å fortene papiret det var trykt på, og tida, arbeidet og pengane det kravde å trykke det. Eller før den tid, å kopiere det, for hand, sånn munkar gjorde med bibelen. Bøkene har alltid vore plassen for nokre spesielle typar tekst, nemlig teksta som var mest verdifulle i samfunnet. Det er ikkje rart at det tok hundrevis av år før folkeeventyra kom ut i bokform.

Men i dag treng ikkje ei bok å vere trykt ein gong, i alle høve ikkje på papir. I dag flimrar bøkene over skjermar over verda, og folk treng ikkje vente på at papirstablane skal limast saman og sendast til deira bokbutikk. I dag flimrar bøkene gjennom universet, i usynlege fiberledningar og wifinettverk. Bøkene blafrar i lufta rundt deg, når som helst kan det vere ein krim i susande fart forbi deg til henne som sit bak deg på toget med ein kindle. Bøkene er blitt ein del av den store veven. Alle kan skrive, publisere, lese, eller det vil seie, alle som har ein pc, og som har internett. Og i verda er jo det ikkje alle, tvert i mot ganske få: I følgje statistikk frå international telecom union er det berre omlag 20% av folka i utviklingsland som har internett heime. Og om dei har internett heime, er det slettest ikkje sikker dei har iphonar, kindlar, eller lesebrett.

Bøker er med andre ord ein rikdom, som for oss nordmenn er så sjølvsagt og kollektivt tilgjengeleggjort at det lenger ikkje er noko stort ved han: Vi har bibliotek i kvar ein by og ofte i kvar bydel, vi har nettbøker som flagrar rundt oss og pocketar som kostar oss under ein timeløn. Vi har fri frå arbeid, vi har ferie, heile tidsrom blanke der vi kan synke ned i historier frå kvar avkrok av verda. Historier om folk som lev liv utan å kunne lese, skrive, og laste ned e-bøker, til dømes. 

Kristina Leganger Iversen har gjeve ut boka Hjartemekanikk (2011), sit i redaksjonen til FETT og Mål og Makt og held på med ei mastergrad i allmenn litteraturvitskap.