Patriarkens tid er omme

Den oppvoksende slekt må gjøre opprør mot norsk-pakistanske autoriteter.

SERIE: Assad Nasir skal skrive en serie debattinnlegg for Dagbladet og vil i tiden fremover ta opp flere kritikkverdige forhold, både i det norsk-pakistanske miljøet og samfunnet forøvrig. Dette er del to. Den første «Intet er fredet» sto 1/6.

SERIE:Over 31 000 norsk-pakistanere bor i Norge. Tallet inkluderer både innvandrere og norskfødte. Det er den tredje største gruppen innvandrere, etter polakker og svensker. Det sier seg selv at å snakke om norsk-pakistanere eller en hvilken som helst annen etnisk minoritet som homogen, er å vise sin egen kunnskapsløshet. Norsk-pakistanere er som folk flest, noen jeg kjenner vil sågar stemme Frp. Siden norsk-pakistanere kom tidlig i den nye innvandringen til Norge, har man også kommet lenger enn andre innvandrergrupper både sosialt og økonomisk. Mange som er født i Norge tar høyere utdannelse, som ikke må forveksles med dannelse, og inntar respekterte og anerkjente stillinger innenfor politikk, finans og juss. Men det norsk-pakistanske miljøet er klassedelt. På den ene siden har du de som har tatt utdannelse, klart å fullføre en klassereise og blitt akademikere med relativt god inntekt. Resten står igjen på gulvet.Noen mener dette har strukturelle årsaker. At det er det kapitalistiske samfunnets virke. Det kan, til en viss grad, forklare noe, men en like relevant forklaring er at en del norsk-pakistanere har en reaksjonær holdning i bunn. Økonomisk selvstendighet fører til mer likestilling. Men det er overraskende lav sysselsetting blant norsk-pakistanske kvinner. Blant dem med innvandrerbakgrunn er sysselsettingen så lav som 30,5 prosent, i følge tall fra 4. kvartal 2010. Det er nest lavest blant innvandrere i Norge. For norskfødte er nok tallet høyere, men der operer ikke SSB med landbakgrunn, bare verdensregion, og for norskfødte kvinner med foreldre fra asiatiske land er sysselsettingen 51,1 prosent i samme periode. Tallet for etnisk norske kvinner er på 66,5 prosent.

Altfor mange norsk-pakistanske kvinner står utenfor arbeidslivet og dermed det norske samfunnet. Mange, selv etter et halvt liv i Norge, behersker språket altfor dårlig. Mange norsk-pakistanere lever med svært tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Mannen jobber. Kvinnen passer hjem og barn. Hun står over komfyren store deler av dagen, og har lite kontakt med etniske nordmenn. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men mange nok til at man bør si noe. Dette gir også utslag på fattigdomsstatistikken. I en rapport fra SSB kommer det fram at 21 prosent av innvandrere fra Pakistan blir karakterisert som fattige i Norge. For de norskfødte er tallet 15 prosent. I befolkningen forøvrig er det kun 2 prosent som blir karakterisert som fattig. Det er en markant forskjell, og noe av det kan sies å være selvforskyldt.

Det er resultatet av holdninger og et kvinnesyn som hører et annet århundre til. Et kvinnesyn som plasserer kvinnen lavere enn mannen, og bak husets fire vegger. Som frarøver henne frihet, økonomisk og sosialt. Kvinnesynet reproduseres gjennom oppdragelsen, gjennom å hente ektefeller i gamlelandet, og gjennom kvinnene selv, især de gamle. Det er en type holdning man finner hos norsk-pakistanere med lav eller ingen utdannelse, men selv noen høyt utdannete har et syn på kvinner som objekter til mannens forlystelse. Høy utdanning alene er ingen garanti for tilslutning til verdier som likhet og likestilling. Det er en misoppfatning vi har, at høy utdannelse eller om man er født og oppvokst i Norge, gir seg utslag i liberale verdier og progressive tanker. Den oppvoksende slekt må gjøre opprør mot foreldre og andre autoriteter for å kjempe fram likhet og likestiling. Det vil ikke skje av seg selv. De progressive krefter må komme fram og ta styringen. Reis deg, tal opp og mot det bestående. Tal for likhet og likestilling.

Publisert i Dagbladet 6. juni 2012.