Home

Skal samfunnskritikken ta hensyn? Hvor skal grensen gå?

Samfunnskritikken er viktig for å føre samfunnet videre. For å få bevegelse i samfunnet. For å bevege tanken og holdningen. For å bevege handlingen. Kritikkens fremste mål er å peke på, sette fingeren på, noe som ikke er bra og som bør endres, og gjennom denne påpekningen få til en endring av holdning og praksis.Den eller de som blir kritisert vil, selvfølgelig og naturligvis, motsette seg kritikken. Det er viktig å huske på at når vi snakker om samfunnet så snakker vi om mennesker. Samfunnet er ikke en abstrakt masse av noe uidentifiserbart. Samfunnet består av individer, deg og meg. Så samfunnskritikk er kritikk av individer. Det er en kritikk av individers tanker, holdninger, meninger og handlinger. Derfor kan, og vil, kritikken nok føles krenkende på individet. Ingen av oss liker å høre at det vi tenker, mener og gjør er galt. Men å tale opp mot og kritisere verdier som strider mot de etisk og moralsk riktige verdiene er nødvendig. Og man bør merke seg at det er ikke nødvendigvis flertallets moral som er den riktige.
Skal samfunnskritikken ta hensyn? Hvor skal grensen gå? Etter seks år som fast spaltist i Utrop har jeg kritisert det meste, være seg innen politikk, religion eller folks manerer. Og ofte har kritikken rettet seg mot etniske eller religiøse minoriteter. Og jeg har lurt på om det er riktig å «gå løs på» en minoritet som kanskje allerede har en utsatt stilling i samfunnet. Mens jeg har lurt på dette har jeg likevel fremført kritikken uten å ta andre hensyn enn fremførelsens anstendighet. For det er ikke nødvendig å æreskjelle kritikkens mottaker. (Jeg har muligens syndet på dette punktet, men målet er i hvert fall å ikke gjøre det).

Jeg registrer forhold i det norsk-pakistanske miljøet som er kritikkverdige. Noen vil si at jeg er spesielt ute etter norsk-pakistanere, men det er den etniske minoritetsgruppen jeg kjenner best til, og derfor blir det norsk-pakistanske miljøet mål for min kritikk. Ofte er det forhold som ikke gjelder norsk-pakistanere isolert, men samfunnet forøvrig også. På den annen side registrerer jeg oftere og oftere grupper som er innvandringsfiendtlige og islamfiendtlige. Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Norwegian Defence League (NDL) er eksempler på dette. De bygger opp fiendebilder basert på manglende eller ingen kunnskap. Og jeg, med min kritikk har ikke lyst til å fore dette fiendebildet. Men skal man holde kritikken tilbake? Skal man la være å si noe fordi det man sier kan bli brukt til å skape fiendebilder av enkelte grupper i landet?

Det korte svaret er nei. Det noe lengre svaret kan formuleres lignende. Vi har et moralsk ansvar for å påpeke kritikkverdige forhold. Samtidig som vi gjør det er det viktig å huske på at når jeg for eksempel kritiserer det norsk-pakistanske miljøet for noe så er det ikke slik at kritikken er beregnet på alle norsk-pakistanere. Jeg forventer at folk flest er intelligente nok til å forstå det. Selvfølgelig bestreber jeg å unngå generaliseringer, men samtidig kan jeg ikke styre hvordan leseren tolker det jeg skriver. Dessverre har jeg erfart at det finnes lesere i det ganske land som leser inn det de selv ønsker, så å si uavhengig av hva som står i en tekst. Men vi kan ikke la folks leseferdigheter styre kritikken. Det vi kan og må gjøre er å tale opp mot fanatikere som medlemmene i SIAN og NDL. Vi må møte dem med saklig argumentasjon og kunnskap. Det verste vi kan gjøre er å latterliggjøre og håne. Gjør vi det så taper vi.

Og så, til slutt, kanskje det viktigste spørsmålet av dem alle. Når jeg frem? Jeg kan kritisere opp og ned og i mente, men når kritikken frem? Blir den lest av de jeg vil skal endre seg? Og hvis den blir lest, er de åpne nok til å ta det innover seg? Jeg har ingen svar. Det jeg vet og har erfart er at intet endrer seg uten erkjennelsen, og den kommer innenfra, men sjeldent av seg selv. Vi må dra frem erkjennelsen og den kommer ikke uten kamp.

Hver bidige celle i min kropp er rede. Intet er fredet. Jeg vil i tiden fremover ta opp flere kritikkverdige forhold i en serie artikler, både i det norsk-pakistanske miljøet og samfunnet forøvrig. Dette er bare begynnelsen.

Publisert i Dagbladet 3. juni 2012.

Advertisements

One thought on “Intet er fredet

  1. Tilbaketråkk: Vi menn burde skamme oss! | Menneskets hender vanslekter alt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s