Månens flekkete gjenskinn

Jeg så månens flekkete gjenskinn

kaste sine skygger over

livets lange linjer.

 

Jeg gikk inn i verden

på søken etter kjærlighet

som bare kan finnes på

himmelbunn.

 

Vandret ute i øde,

jeg lette etter vann

i tørstens hule.

 

Den bønn som rant

ned mine lepper.

Jeg kunne ikke

slukke tørsten

du brakte.

 

Jeg sa at hjertet klamrer seg

til roten,

men du ville ha det,

og du fikk det.

 

De ville ikke lenger

synge vinens sang.

 

Angsten skylles ikke ned

de kryper opp fra

sommerfuglreiret.

 

Fra høyden skuet du

ned, og en liten stein

var nok til å tynge

menneskene i hels favn.

 

Verden går ikke under

den, med de og de med

den går opp,

løsningen finnes ikke her.

 

Let, og du vil ikke finne

for det er ingenting

du ikke allerede har

hvis du ikke har gitt det

bort.