Jeg så månens flekkete gjenskinn
kaste sine skygger over
livets lange linjer.
Jeg gikk inn i verden
på søken etter kjærlighet
som bare kan finnes på
himmelbunn.
Vandret ute i øde,
jeg lette etter vann
i tørstens hule.
Den bønn som rant
ned mine lepper.
Jeg kunne ikke
slukke tørsten
du brakte.
Jeg sa at hjertet klamrer seg
til roten,
men du ville ha det,
og du fikk det.
De ville ikke lenger
synge vinens sang.
Angsten skylles ikke ned
de kryper opp fra
sommerfuglreiret.
Fra høyden skuet du
ned, og en liten stein
var nok til å tynge
menneskene i hels favn.
Verden går ikke under
den, med de og de med
den går opp,
løsningen finnes ikke her.
Let, og du vil ikke finne
for det er ingenting
du ikke allerede har
hvis du ikke har gitt det
bort.
Advertisements
