Hva er en bok? (Ingrid Schibsted Jacobsen)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok?

Tidligere har du lest hva professor Thomas Hylland Eriksen og forfatter Tom Egeland har svart. I dag får du lese hva lydbokredaktør Ingrid Schibsted Jacobsen svarer:

Jeg har en gang sett en fantastisk flott illustrasjon av begrepet litteratur. Det viser en liten gutt som står på tærne og kikker over en grå mur. Bak muren aner han et fantastisk fargerikt land, fullt av figurer og steder han antakeligvis ikke har kunnet forestille seg selv.
Jeg tenker at en bok da representerer muren i dette bildet, det fysiske som avgrenser og åpner veien til innholdet. Jeg er glad i bøker for deres fysiske form, innbinding, fonter, omslag og lukt. Den fysiske formen inkluderer også det digitale, lesebrett, nedlastning, strømming.
Men bokas definisjonskjerne er landet som ligger bak muren og det vi får innblikk i ved å lese. Hvis jeg skulle brukt kun ett ord for å beskrive «bok», ville jeg brukt ordet «mulighet». Ved å få et glimt i hverandres tanker og formuleringer, åpner vi nye muligheter for våre tanker og følelser, og bidrar menneskets kontinuerlige utvikling.

Ingrid Schibsted Jacobsen (f.1982) er ansatt som lydbokredaktør i forlaget Cappelen Damm. Hun har oversatt og tilrettelagt en rekke utgivelser, og i 2011 utga hun sin første roman «Min mangel av stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy».

Den sure virkeligheten – fortsatt

Den sure virkeligheten
Mah-Rukh Ali
Tiden Norsk Forlag (1997)

Jeg kom over Den sure virkeligheten på et loppemarked for et par år tilbake. Navnet på forfatteren var kjent, men inntil da visste jeg ikke at nyhetsanker Mah-Rukh Ali også var forfatter. Jeg plukket opp boken og bladde i den. Av en eller annen grunn så pleier jeg alltid å sjekke utgivelsesår på bøker. Det er nok fordi jeg liker gamle bøker, og jo eldre, desto bedre. Den sure virkeligheten utkom i 1997. Jeg var 12 år gammel da. Og Mah-Rukh Ali er ikke så veldig mange år eldre enn meg, to for å være nøyaktig. Så, mens jeg var i ferd med å oppdage at jentene i klassen hadde begynt å få pupper, så satt Mah-Rukh og skrev bok. (Til mitt eget forsvar må jeg legge til at jeg har kommet relativt langt siden den gang).

Man kan spørre seg hvorfor skrive om en bok som kom ut for såpass mange år siden. Jeg synes det kan være interessant å lese halvgamle bøker for å se innholdet på litt avstand i tid. Og det er ingen andre som skriver om disse halvgamle bøkene så kanskje enda flere vil lese det jeg skriver (noe kynisk ja, men sånn er det liksom).

Aller først må jeg si at det er imponerende at en så ung person (forfatteren var 14 år i 1997) har prestert en bok som Den sure virkeligheten. Det er viktige spørsmål som tas opp i boken og diskuteres. Ali er tydelig på sin stilling og levner ingen tvil om hva hun mener. Hun pakker det ikke inn, hun gjør det ikke rundt og mer spiselig og hun går absolutt ikke rundt grøten. Jeg synes det er litt befriende. Mange viktige emner tas opp, og mange gode poeng presenteres.  Men, samtidig så bærer boken preg av å ha blitt skrevet av en ung tenåring. Det er en viss naivitet som skinner igjennom. Det blir rett og slett for enkelt noen ganger.

Når jeg nå har lest Den sure virkeligheten så har jeg tenkt på hvor langt vi har kommet, som samfunn, siden 1997. Svaret skal jeg ikke gi nå, men her følger noen utdrag fra boken.

Mange er mer opptatt av å vise sitt hat og sin avsky for andre personer enn å vise sin kjærlighet til landet. Man kan godt se på motsetningene; de som går i dyre, amerikanske buksemerker, spiser junkfood som hamburgere og står på snowboard. Dette er jo en populær mote, men så snart man vender ryggen til disse amerikanske og moteriktige valgene, og heller foretrekker å gå i afrikanske klær eller spise pakistansk mat, da vil spørsmålene hagle og folk blir skeptiske til deg og din personlighet. Da dukker spørsmålet opp: Hvorfor kan man ikke være en like god nordmann om man bruker klær fra Afrika istedenfor fra Amerika? (side 13).

Jeg vil ikke la det øvrige samfunnet bestemme hvem jeg er. For jeg er en norsk jente, akkurat som de andre ”typiske” nordmennene. Og jeg vil bidra til et fellesskap mellom mørkhudede norske og lyshudede norske mennesker. (side 15).

Man må slutte å forveksle begrepet kultur med dårlige sosiale vaner og med negative og svake sider i et helt samfunn (side 28).

Når det er snakk om innvandrere, kan alle delta i debatten. Man trenger ikke ha spesielt gode kunnskaper om dette temaet så lenge man sier det som forventes (side 31-32).

Enten må jeg være fundamentalist, og dermed få medias oppmerksomhet, eller så kan jeg velge å være et moderat menneske, med et vanlig liv, men med sterke meninger. Men da er ikke media interessert, for innvandrere skal ikke være som vanlige mennesker (side 74).

Man tror man er best og tilhører den beste rasen. Dette er faktisk hva mange mennesker tenker om seg selv. En tro på at man er best og at man lever i det beste landet. Og det er der det hele begynner. Dermed begynner man å finne ulemper – ved andre kulturer i andre land, hos andre raser. Dette trenger ikke være bevisst, og jeg sier ikke at de som gjør dette er rasister, nei, absolutt ikke. Det jeg sier er at mennesker med denne holdningen ikke vil høre meninger fra andre eller se på andre synspunkter. Det er slike mennesker som vurderer en sak bare ut i fra egne meninger. Og det er dette som er den farligste utviklingen av troen på at man selv er den beste, og det er dette som gjør at man ser ned på andre mennesker (side 142-143).

Det er synd å si, men ikke mye er endret siden 1997.

Hva er en bok? (Tom Egeland)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok?

Tidligere har du lest hva professor Thomas Hylland Eriksen svarte. I dag får du lese hva forfatter Tom Egeland skriver:

Ordet «bok» får de fleste til å se for seg en gjenstand – det være seg en papirbok mellom myke eller stive permer, og i disse dager: også en tekst digitalisert på et lesebrett. Men dette er bare bokens medium, dens fysiske tilstedeværelse i vår virkelighet. For en bok er så mye mer. En bok er en opplevelse, en reise, et nytt univers. En bok er en ny virkelighet, skapt i samarbeid mellom forfatter og leser, en virkelighet i et tenkt univers. En bok er en dør inn i fantasien. En bok er en parallell virkelighet der alt er mulig.

Tom Egeland er forfatter, bokanmelder i VG, spaltist i Kampanje og styremedlem i Den norske Forfatterforening.

Hva er en bok? (Thomas Hylland Eriksen)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok?

Dette innlegget blir altså begynnelsen på en serie hvor jeg stiller spørsmålet Hva er en bok? til forskjellige folk som i mer eller mindre grad arbeider (i vid forstand) med litteratur. Hver mandag vil du kunne lese hva noen tenker er en bok. Først ut er professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, som skriver:

En av mine lærere på Universitetet var kjent for å skrive knapt og presist. I hans tekster var det ikke noe daukjøtt, ikke et overflødig ord. En gang prøvde en forlagsredaktør å lokke ham til å utgi en ny bok. Han spurte: ‘Hvor lang må en bok være?’ Svaret var: 48 sider.

Så vet vi det. Men det er ikke lengden det kommer an på. Platon skrev bøker, men de var ikke på sider. Biblioteket i Alexandria hadde jo ikke en eneste bok i hyllene. De hadde ruller.

Derfor tror jeg vi kan si det slik: I en bok er det en indre sammenheng mellom begynnelse og slutt. De står liksom og vinker til hverandre. Boken går dessuten gjennom flere faser, til forskjell fra en artikkel eller et frittstående dikt (med mindre det er et gigantisk dikt av typen «The Waste Land»). Den er en reise med flere stoppesteder, mens en artikkel bare har ett eller to. Og hver gang den stopper, må man ut og se seg litt omkring. Men når den ankommer endeholdeplassen, skjønner passasjeren intuitivt at reisen er slutt, selv om sjåføren ikke har sagt noe.

Thomas Hylland Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo og forfatter av mange bøker. Han har særlig forsket på kulturelle aspekter ved globalisering, men er interessert i nesten alt.

#33

Glemt helt

Alle nasjoner har sine helter. Menn (veldig ofte er det menn) som har gjort store ting, som har satt spor, som har påvirket generasjoner i ettertid. Vi hører om dem når vi er små, vi lærer om dem på skolen og vi leser om dem i blader og aviser på deres fødsels- og dødsdager. De nasjonale helter er rundt oss, mer eller mindre konstante over tid.

Men det er ikke alle helter som overlever tidens tann. Noen forsvinner i glemselens mørke, sånn litt av seg selv, andre blir skjøvet litt til siden. De som overlever blir sterkere, ja, tar nesten helt over vil mange si.

Pakistan har, gjennom sin noe humpete historie, sin andel av både helter og skurker. Hvem som er helt og hvem som er skurk varierer avhengig av hvem du spør, men man har dem i hvert fall. Og så har man helter som ikke lenger huskes som helter, eller som ikke lenger huskes i det hele tatt.

Mandag 21. november i fjor, en sånn passe bra dag, satt jeg på Twitter og leste meldinger folk la ut. Stort sett var det forutsigbare ytringer om diverse forhold i Norge. Sånt som man leser om og hører om hver dag, ingenting nytt, ingenting spennende. Men jeg følger en del journalister i Pakistan, og innimellom alle de norske jeg følger så dukket det opp en melding om første muslimske nobelprisvinner. Meldingen, som også innholdt en lenke, var lagt ut av en journalist i den pakistanske avisen The Express Tribune. Jeg klikket på lenken og kom til en artikkel i samme avis om Dr. Abdus Salam. Jeg ante ikke hvem det var, hadde aldri hørt om ham, men jeg leste artikkelen.

Dr. Abdus Salam ble født i Jhang i Punjab i 1926. Altså lenge før India ble delt i India og Pakistan (det skjedde i 1947). Han viste seg å være en akademisk begavelse allerede da han var ganske ung. Som fjortenåring tok han eksamen for inntak til Universitetet i Punjab og fikk høyest poengscore noensinne. Han var interessert i både urduspråklig og engelsk litteratur, men konsentrerte seg etter hvert om matematikken. Og det skulle bli det han kom til å jobbe med videre i livet også. Dr. Salam tok først en bachelor og deretter en master i matematikk før han fikk muligheten til å dra til Cambridge i England hvor han også tok en bachelor i matematikk, men denne gang også en bachelor i fysikk. Dette skjedde i 1949. Året etter fikk han Smith´s Prize, en pris som deles ut årlig til to studenter innen fysikk eller matematikk ved Universitetet i Cambridge. Og allerede to år senere var han ferdig med sin doktorgrad innen teoretisk fysikk, og som han også fikk Adam´s Prize for, en pris som deles ut årlig til en ung forsker for et internasjonalt fremragende arbeid innenfor matematikk. Også denne prisen deles ut av Universitetet i Cambridge.

Og mens jeg leser dette så blir jeg bare mer og mer henrykt, begeistret og en smule forundret over at jeg aldri har hørt om ham. Greit nok at jeg er født og oppvokst i Norge, at jeg har gått på norsk skole hele mitt liv, men hjemme har vi da hørt om pakistanske helter som Mohammad Ali Jinnah, Iqbal og Fatima Jinnah, for å nevne de mest kjente. Pakistan er flinke til å feire sine helter, og her snakker vi tross alt om verdens første muslimske nobelprisvinner. Jeg brukte kvelden 21. november til å tråle gjennom pakistanske nettaviser, og se nyheter på diverse pakistanske kanaler. Ingenting. Ikke nevnt i det hele tatt. Merkelig. Veldig merkelig.

Dr. Salam fikk snart jobb på det kjente amerikanske universitetet Princeton hvor han jobbet sammen med Oppenheimer, også kjent som atombombens far (ikke nødvendigvis en hedersbetegnelse i ettertiden, men veldig stort på den tiden). Dr. Salam satte også i gang utvekslingsprogrammer mellom universiteter i Pakistan og Europa, og fikk hjulpet mange pakistanske studenter til å reise ut for å ta utdanning.

Den akademiske karrieren til Dr. Abdus Salam skjøt fart. Han fikk anerkjennelse for sitt arbeid, og han jobbet bokstavelig talt verden over, på universiteter på nesten alle kontinenter. Han fikk hederspriser, priser for sitt akademiske arbeid, ja han fikk til og med Nobelprisen i fysikk i 1979 sammen med Sheldon Lee Glashow og Steven Weinberg for noe innefor fysikken som jeg ikke forstår og derfor ikke kan forklare, men det var stort og viktig nok for en Nobelpris, og da skjønner vi at det var en stor og viktig jobb disse tre nobelprisvinnerne gjorde.

Salam la på mange måter grunnlaget for fysikere i Pakistan. Han sørget for at gode fysikere fikk den beste utdannelsen de kunne få i Europa og USA gjennom utvekslinger han fikk i stand. Han fikk etablert Pakistans romprogram, og Pakistans institutt for kjerneforsknning og teknologi. Så kan man si at dette resulterte i kjernevåpenprogrammet til Pakistan som sørget for at Pakistan fikk atomvåpen. Men så spør jeg igjen, hvorfor har Dr. Abdus Salam blitt glemt?

I 1974 vedtok det pakistanske parlamentet en lov som erklærte Ahmadimuslimer for ikke å være muslimer. Og loven som fortsatt eksisterer sier blant annet at Ahamadimuslimer ikke har lov til å kalle seg muslimer, og hvis de gjør det kan de straffes med fengsel i tre år, bøter eller begge deler. Salam som var Ahmadimuslim forlot landet i protest og dro til London.

Nå begynner det å synes klarere hvorfor Pakistan har ”glemt” en av sine største akademikere. Dr. Abdus Salam døde i 1996, og han ble begravet i Pakistan. På gravsteinen hans ble det skrevet ”Første muslimske nobelprisvinner”. Men en lokal domstol bestemte senere at ordet muslim skulle strykes fra gravsteinen hans fordi han var Ahmadimuslim. To år senere, i 1998, ble det laget frimerker for å hedre Pakistans forskere. Det ble selvfølgelig laget et frimerke med Salams bilde, men kort tid etter ble det trukket tilbake på grunn av reaksjoner fra folk. Igjen, fordi han var Ahmadimuslim.

Men selv om den pakistanske staten vil skyve Salam bort og vekk, og mange anser ham som ikke-muslim og derfor ikke verdt noe, så står fysikere i Pakistan i stor gjeld til Dr. Abdus Salam. Fysikerne i Pakistan er klar over det, så får vi håpe resten også klarer å se det.

 

Kilder:

Nobelprize.org http://www.nobelprize.org/nobel_prizes/physics/laureates/1979/salam-lecture.html

Dawn.com http://dawn.com/2011/11/21/salaam-abdus-salam/

Wikipedia http://en.wikipedia.org/wiki/Abdus_Salam

 

Gjør noe! Reager!

For ikke lenge siden leste jeg boken ”Indignez-vous!” eller ”Bli sint!” som den heter på norsk. Skrevet av Stephanè Hessel, en fransk veteran fra andre verdenskrig og senere diplomat, og sies å være en av inspirasjonskildene til opprøret i nord-afrikanske land, også kjent som den arabiske vår.

Forfatteren er godt opp i årene, men det synes på ingen måte i tenkningen. Han er friskere enn de fleste unge intellektuelle i dag. Kanskje fordi han ikke har en fremtidig karriere å tenke på? Hva vet jeg. Det ville bare blitt spekulasjoner på unge tenkeres bekostning.

Du må bli sint. Du må reagere og agere. Du må ikke la deg forfalle i likegyldighetens svøpe. Slik leser jeg Hessel. At nettopp det, en reaksjon mot likegyldigheten som brer om seg i våre samfunn i dag er viktig. Det er et intellektuelt og moralsk forfall som vi må kjempe mot.

Jeg føler det rundt meg. Likegyldigheten. Og tenker at det kanskje er gammelmodig å irritere seg over nettopp likegyldigheten. Det er nesten som å si noe om ungdommen nå til dags. Det sa greske filosofer for fem tusen år siden også. Men likevel. Ungdom i dag er engasjerte, fremdeles. Det samme er voksne. Men jeg sitter med et inntrykk av at det ikke er så mange som før. Og at vi bryr oss om mindre enn før. Vi tar ikke til gatene for så mye lenger. Eller gjør vi det for noe som helst egentlig

Så lenge vi får ferien vår, kan dra på noen helgeturer til europeiske byer par tre ganger i året, og til hytta i ny og ne så er vi ganske fornøyde. Vi vet ikke hvilke rettigheter vi har som arbeidstakere, men det gjør ingenting så lenge vi får en lønn som vi føler er proporsjonal med innsatsen. Folk kan bli urettferdig og urettmessig behandlet, men så lenge det ikke er noen vi kjenner så er det sikkert riktig gjort. Det kommer tydelig frem at det er forskjell på folk og noen er bedre enn andre, men vi kan sitte hjemme i sofaen med et glass vin og se på den førti tommer store flatskjermen så det er jo ikke oss det gjelder.

Det som får det norske folk til å bli sint er smørmangel, bensinpriser, matpriser, strømpriser. Eller at tog og t-bane er forsinket. Jeg har sett voksne folk stå på perrongen og banne høyt fordi t-banen er forsinket. Jeg har aldri sett et voksent menneske banne høyt fordi Israelske fly har bombet og drept palestinske barn.

Vi stiller ikke ansvarlige folk til ansvar. Vi lar oss forføre av gode ord og taler politikere holder. Vi lar oss skjenke i senk av velferden slik at vi slutter å reagere på de virkelig viktige sakene.

Vi må bli sinte igjen. Vi må reagere. Vi må handle.

 

Publisert i Utrop nr. 5 2012

 

Korttekst #1

Hun fotograferte min nakne kropp i det jeg kom ut baderomsdøren. Hun smilte da hun så på den lille kameraskjermen. Liggende godt pakket i dynen. Det så ut som hun var naken under, men det var hun ikke. Jeg nærmet meg sengen. Få se, sa jeg. Hun ga meg kameraet så jeg kunne se skjermen. Se meg selv, uten i fra. Nå er det min tur, sa jeg. Nei, sa hun og holdt dynen godt inntil seg. Jeg sa ingenting. La meg under dynen. Kjente kroppen hennes mot min. Fortsatt med kameraet i den ene hånden. Tok et bilde av oss to fra siden. Et bilde som ikke viste stort mer enn hvem vi er. Skal jeg ta bilde? spurte jeg mens jeg blottla kløften hennes. Nei, sa hun og smilte. Du er ikke riktig klok, la hun til. Det har jeg aldri vært, sa jeg og fotograferte kløften hennes. Viste henne bildet. Du må slette det, sa hun. Jeg sa ingenting. Så gjennom bildene. Så meg selv. Slettet alle bildene. Så vi skal ikke ta bilder? spurte jeg. Nei, sa hun. Du er kjedelig, sa jeg og la fra meg kameraet. Hun humret. Jeg kunne vist deg hva du er, sa jeg og slukket lyset.

#1 – #32

Til ettertiden…