Observasjoner på danskebåten #1

18. mai 2012

Klokken 20:40

Et sted mellom Oslo og Fredrikshavn

 

Det er sjeldent jeg ser skikkelige arbeidsfolk lenger. Eller slik jeg tror de ser ut i hvert fall. Menn med store grove hender. Med fingerspisshud som sandpapir. Menn med pondus, og som likevel går med rak rygg. Ikke sånn pampepondus, men en som sier at jeg strever på gulvet, spiser bacon og gir faen i kolesterol og den slags nymotens greier. Med spor i ansiktet og et uttrykk som si at jeg skylder ingen noe. Slik menn ser jeg rundt meg nå. Som nyter en fridag, som slapper av, hviler og lar kanskje tankene fare, men jeg sitter her og maler et bilde jeg ikke har noen forutsetninger for å få til riktig. Det er fåfengt å i det hele tatt prøve.

Folk gikk mann av huse da tax-free butikken åpnet. Akkurat det er jo ikke uventet, men man blir litt overveldet likevel. En noe korpulent kvinne gikk med et brett øl under hver arm.

#34

Hva er en bok? (Liv Marie Schou)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok? 

Det har etter hvert blitt litt av en samling med folk som har svart på spørsmålet. Vi begynte med Thomas Hylland Eriksen, så har vi hatt Tom Egeland, Ingrid Schibsted Jacobsen og Frode Grytten på bloggen.

I dag presenterer vi Liv Marie Schou som svarer følgende:

En bok er tekst med kunnskap som utfordrer meg intellektuelt.

Liv Marie Schou er lektor ved St. Hallvard videregående skole i Lier, underviser i fagene norsk, kommunikasjon og kultur, tysk og psykologi. Er opptatt av sosiale medier og bruker Facebook aktivt i undervisningen.

Månens flekkete gjenskinn

Jeg så månens flekkete gjenskinn

kaste sine skygger over

livets lange linjer.

 

Jeg gikk inn i verden

på søken etter kjærlighet

som bare kan finnes på

himmelbunn.

 

Vandret ute i øde,

jeg lette etter vann

i tørstens hule.

 

Den bønn som rant

ned mine lepper.

Jeg kunne ikke

slukke tørsten

du brakte.

 

Jeg sa at hjertet klamrer seg

til roten,

men du ville ha det,

og du fikk det.

 

De ville ikke lenger

synge vinens sang.

 

Angsten skylles ikke ned

de kryper opp fra

sommerfuglreiret.

 

Fra høyden skuet du

ned, og en liten stein

var nok til å tynge

menneskene i hels favn.

 

Verden går ikke under

den, med de og de med

den går opp,

løsningen finnes ikke her.

 

Let, og du vil ikke finne

for det er ingenting

du ikke allerede har

hvis du ikke har gitt det

bort.

Et dykk i tanke og sinn

Er det noen som skriver dagbok lenger? Eller brev for den saks skyld? Er det noen som i det hele tatt skriver for hånd lenger?

Da jeg var ung, det vil si da jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen skrev jeg dagbok. Det var ingen stor litteratur, men bare en oppsummering av dagen. En gang på ungdomsskolen sluttet jeg å skrive dagbok. Jeg husker ikke lenger hvorfor. Men Olav H. Hauge skrev dagbok fra 1924 til 1994. Det blir 70 år med dagboksriving. Det er et helt liv. Og det er helt ufattelig.

Mine dagboksnotater fra ungdomsskoletiden er ingen stor litteratur, men dagboken til Olav H. Hauge er virkelig stor litteratur. Ufattelig stor. Jeg har bare lest Dagbok i utval, men hele dagboken er tilgjengelig i fem bind for den som ønsker det.

Hauge beskriver hverdagen først som ung student, senere som fruktbonde på vestlandet. Han deler sine tanker og refleksjoner rundt det å være dikter, det å være et menneske. Vi får være med på hans reiser rundt i Norge og møter med forfattere. De som var unge den gang, som nå er godt voksne og etablerte. Hoem, Michelet og Solstad for å nevne noen.

Men Hauge skriver også om bøker og artikler han leser. Korte analyser i dagboksform. Hauge er kjent som en meget god lyriker. Når man leser dagboken hans innser man at han var minst like god som prosaist.

Jeg pleier å klistre gule lapper i bøker jeg leser for å merke gode og interessante ord og setninger. Det gjorde jeg mens jeg leste Dagbok i utval også, men det endte nesten med en gul lapp på annenhver side. Jeg har valgt ut noen av de gode ordene fra Hauge. Du kan lese og besdømme selv.

 

Joli 1929

Me hev visseleg mange lyrikarar av høg rang for tidi, Vogt og Øverland til dømes. I mange av sine dikt er Vogt typisk norsk, norsk i Bjørnsonsk ånd. Ein merkar lite til norskdomen hjå dei andre moderne riksmålslyrikarane, både språket og versetonen er tradisjonell dansk

 

6 oktober 1948

Å skapa eit dikt er som sleppa eit vatn ut i ein ny os, ? det tek det far som er naturleg. O.H.H.

 

Øverlands dikt er som plantor i sandkultur. Dei hev fenge dei fyreskrivne verdemne, fosfat, kali og kvelstoff, men er merkelig sterile. Det er spursmål um ikkje dikt òg må ha sine hormon og sine mikronæringsemne.

 

10 juni 1953

Det gjev større utsyn å ha lese bibelen enn å ha vore på Mount Everest.

 

11.2.56

Skular som ikkje greider å få ungdomen so passe åndeleg vakne at dei har gleda av å lesa Wergeland, ja, ikkje berre gleda mend glødande begeistring, makar ikkje uppgåva si. Det er synd at ei slik veldig åndskjempe ikkje skal vera ein kjend og kjær ven for all norsk ungdom for livet.

 

16 april 57

Garborg ynskte ? segjer han i dagboki si ? at han skulde havt 10 mål jord og vera fri mann. Då slapp han stræva og skriva for levemåten. Ja, fri. Han visste lite kva han sa då, Garborg.

 

15 august 62

Å lesa romanar ? det finst ikkje styggare “utsvævelser”.

 

Dette var noen veldig få utdrag fra dagboken. Men les gjerne hele. Olav H. Hauge er en ypperlig prosaist og dagbokforfatter.

Hva er en bok? (Frode Grytten)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok?

I dag skriver forfatter Frode Grytten:

Ei bok er eit rom, eit stille rom, eit mørkt rom, eit lyst rom i flammar. Den gode boka er i alle fall på innsida. Opnar du ei bok går du inn i det rommet der vi elskar kvarandre, øydelegg kvarandre, løftar kvarandre, blir til kvarandre. 

Alle dei andre står på utsida, naboane står utanfor, kikkar kanskje nysgjerrig inn, fjernsynets snakkande hovud står utanfor parlamentsbygningar, utanfor ringhus, utanfor hus i brann, journalistar, biografar, dokumentaristar bankar på, vil inn, dei er utanfor. Boka er allereie innanfor, inne der alt det viktige skjer, inne der vi blir til menneske. 

Då eg som ung mann forsøkte å fatte meg sjølv, då eg verkelig stod utanfor i regnet, var boka det viktigaste rommet. Eg fann boka, eg gikk inn. Ei bok er eit rom, og eit bibliotek er ein heim. Eg voks opp på Odda offentlige bibliotek, krivavdelinga. Eg fann meg sjølv der inne, eg gikk inn i det rommet, såg meg rundt, forstod at eg var heime.

 

Frode Grytten. Forfattar. Frå Odda. Busett i Bergen. 51 år. Siste bok: Saganatt.

Foto: Hans Jørgen Brun

Korttekst #2

Når skal vi ha sex? spurte hun der vi lå fullt påkledde i sengen. Jeg sperret opp øynene, overrasket over denne frimodigheten. Det kom så uventet at jeg ikke klarte å få ut en lyd. Hun sa ikke mer hun heller. Jeg ble liggende med blikket festet på taket mens tunge tanker raste gjennom hodet. Vil du ha sex? spurte jeg etter en stund, med trykk på du. Jeg vet ikke, svarte hun. Vil du, la hun til kort. Jeg vet ikke, svarte jeg. Så ble vi liggende litt til. Tett inntil hverandre. Har jo ikke gjort det før, sa jeg. Ikke jeg heller, hvisket hun. Og jeg tenkte at vi kunne hatt sex akkurat nå. Revet av oss klærne og overgitt oss til det kjødlige. Mente ikke å stresse deg, sa hun. Jeg humret. Det er ingen hast, sa hun uten å se på meg. Hastverk er lastverk, sa jeg og smilte. Hun lo litt. Jeg vendte meg mot henne og kysset henne på kinnet.

Hva er en bok? (Ingrid Schibsted Jacobsen)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok?

Tidligere har du lest hva professor Thomas Hylland Eriksen og forfatter Tom Egeland har svart. I dag får du lese hva lydbokredaktør Ingrid Schibsted Jacobsen svarer:

Jeg har en gang sett en fantastisk flott illustrasjon av begrepet litteratur. Det viser en liten gutt som står på tærne og kikker over en grå mur. Bak muren aner han et fantastisk fargerikt land, fullt av figurer og steder han antakeligvis ikke har kunnet forestille seg selv.
Jeg tenker at en bok da representerer muren i dette bildet, det fysiske som avgrenser og åpner veien til innholdet. Jeg er glad i bøker for deres fysiske form, innbinding, fonter, omslag og lukt. Den fysiske formen inkluderer også det digitale, lesebrett, nedlastning, strømming.
Men bokas definisjonskjerne er landet som ligger bak muren og det vi får innblikk i ved å lese. Hvis jeg skulle brukt kun ett ord for å beskrive «bok», ville jeg brukt ordet «mulighet». Ved å få et glimt i hverandres tanker og formuleringer, åpner vi nye muligheter for våre tanker og følelser, og bidrar menneskets kontinuerlige utvikling.

Ingrid Schibsted Jacobsen (f.1982) er ansatt som lydbokredaktør i forlaget Cappelen Damm. Hun har oversatt og tilrettelagt en rekke utgivelser, og i 2011 utga hun sin første roman «Min mangel av stolthet og fordom i jakten på Mr. Darcy».

Den sure virkeligheten – fortsatt

Den sure virkeligheten
Mah-Rukh Ali
Tiden Norsk Forlag (1997)

Jeg kom over Den sure virkeligheten på et loppemarked for et par år tilbake. Navnet på forfatteren var kjent, men inntil da visste jeg ikke at nyhetsanker Mah-Rukh Ali også var forfatter. Jeg plukket opp boken og bladde i den. Av en eller annen grunn så pleier jeg alltid å sjekke utgivelsesår på bøker. Det er nok fordi jeg liker gamle bøker, og jo eldre, desto bedre. Den sure virkeligheten utkom i 1997. Jeg var 12 år gammel da. Og Mah-Rukh Ali er ikke så veldig mange år eldre enn meg, to for å være nøyaktig. Så, mens jeg var i ferd med å oppdage at jentene i klassen hadde begynt å få pupper, så satt Mah-Rukh og skrev bok. (Til mitt eget forsvar må jeg legge til at jeg har kommet relativt langt siden den gang).

Man kan spørre seg hvorfor skrive om en bok som kom ut for såpass mange år siden. Jeg synes det kan være interessant å lese halvgamle bøker for å se innholdet på litt avstand i tid. Og det er ingen andre som skriver om disse halvgamle bøkene så kanskje enda flere vil lese det jeg skriver (noe kynisk ja, men sånn er det liksom).

Aller først må jeg si at det er imponerende at en så ung person (forfatteren var 14 år i 1997) har prestert en bok som Den sure virkeligheten. Det er viktige spørsmål som tas opp i boken og diskuteres. Ali er tydelig på sin stilling og levner ingen tvil om hva hun mener. Hun pakker det ikke inn, hun gjør det ikke rundt og mer spiselig og hun går absolutt ikke rundt grøten. Jeg synes det er litt befriende. Mange viktige emner tas opp, og mange gode poeng presenteres.  Men, samtidig så bærer boken preg av å ha blitt skrevet av en ung tenåring. Det er en viss naivitet som skinner igjennom. Det blir rett og slett for enkelt noen ganger.

Når jeg nå har lest Den sure virkeligheten så har jeg tenkt på hvor langt vi har kommet, som samfunn, siden 1997. Svaret skal jeg ikke gi nå, men her følger noen utdrag fra boken.

Mange er mer opptatt av å vise sitt hat og sin avsky for andre personer enn å vise sin kjærlighet til landet. Man kan godt se på motsetningene; de som går i dyre, amerikanske buksemerker, spiser junkfood som hamburgere og står på snowboard. Dette er jo en populær mote, men så snart man vender ryggen til disse amerikanske og moteriktige valgene, og heller foretrekker å gå i afrikanske klær eller spise pakistansk mat, da vil spørsmålene hagle og folk blir skeptiske til deg og din personlighet. Da dukker spørsmålet opp: Hvorfor kan man ikke være en like god nordmann om man bruker klær fra Afrika istedenfor fra Amerika? (side 13).

Jeg vil ikke la det øvrige samfunnet bestemme hvem jeg er. For jeg er en norsk jente, akkurat som de andre ”typiske” nordmennene. Og jeg vil bidra til et fellesskap mellom mørkhudede norske og lyshudede norske mennesker. (side 15).

Man må slutte å forveksle begrepet kultur med dårlige sosiale vaner og med negative og svake sider i et helt samfunn (side 28).

Når det er snakk om innvandrere, kan alle delta i debatten. Man trenger ikke ha spesielt gode kunnskaper om dette temaet så lenge man sier det som forventes (side 31-32).

Enten må jeg være fundamentalist, og dermed få medias oppmerksomhet, eller så kan jeg velge å være et moderat menneske, med et vanlig liv, men med sterke meninger. Men da er ikke media interessert, for innvandrere skal ikke være som vanlige mennesker (side 74).

Man tror man er best og tilhører den beste rasen. Dette er faktisk hva mange mennesker tenker om seg selv. En tro på at man er best og at man lever i det beste landet. Og det er der det hele begynner. Dermed begynner man å finne ulemper – ved andre kulturer i andre land, hos andre raser. Dette trenger ikke være bevisst, og jeg sier ikke at de som gjør dette er rasister, nei, absolutt ikke. Det jeg sier er at mennesker med denne holdningen ikke vil høre meninger fra andre eller se på andre synspunkter. Det er slike mennesker som vurderer en sak bare ut i fra egne meninger. Og det er dette som er den farligste utviklingen av troen på at man selv er den beste, og det er dette som gjør at man ser ned på andre mennesker (side 142-143).

Det er synd å si, men ikke mye er endret siden 1997.

Hva er en bok? (Tom Egeland)

I utgangspunktet var ideen å intervjue folk. Men så kom jeg på et spørsmål som fortjener å stå for seg selv. Som ikke må drukne i et mylder av spørsmål. Da sendte jeg ut det ene spørsmålet til diverse folk, kjente som ukjente. Hvis du nå har lest tittelen på dette innlegget vet du allerede at det ene spørsmålet er Hva er en bok?

Tidligere har du lest hva professor Thomas Hylland Eriksen svarte. I dag får du lese hva forfatter Tom Egeland skriver:

Ordet “bok” får de fleste til å se for seg en gjenstand – det være seg en papirbok mellom myke eller stive permer, og i disse dager: også en tekst digitalisert på et lesebrett. Men dette er bare bokens medium, dens fysiske tilstedeværelse i vår virkelighet. For en bok er så mye mer. En bok er en opplevelse, en reise, et nytt univers. En bok er en ny virkelighet, skapt i samarbeid mellom forfatter og leser, en virkelighet i et tenkt univers. En bok er en dør inn i fantasien. En bok er en parallell virkelighet der alt er mulig.

Tom Egeland er forfatter, bokanmelder i VG, spaltist i Kampanje og styremedlem i Den norske Forfatterforening.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 2 263 andre følgere