Den sure virkeligheten
Mah-Rukh Ali
Tiden Norsk Forlag (1997)
Jeg kom over Den sure virkeligheten på et loppemarked for et par år tilbake. Navnet på forfatteren var kjent, men inntil da visste jeg ikke at nyhetsanker Mah-Rukh Ali også var forfatter. Jeg plukket opp boken og bladde i den. Av en eller annen grunn så pleier jeg alltid å sjekke utgivelsesår på bøker. Det er nok fordi jeg liker gamle bøker, og jo eldre, desto bedre. Den sure virkeligheten utkom i 1997. Jeg var 12 år gammel da. Og Mah-Rukh Ali er ikke så veldig mange år eldre enn meg, to for å være nøyaktig. Så, mens jeg var i ferd med å oppdage at jentene i klassen hadde begynt å få pupper, så satt Mah-Rukh og skrev bok. (Til mitt eget forsvar må jeg legge til at jeg har kommet relativt langt siden den gang).
Man kan spørre seg hvorfor skrive om en bok som kom ut for såpass mange år siden. Jeg synes det kan være interessant å lese halvgamle bøker for å se innholdet på litt avstand i tid. Og det er ingen andre som skriver om disse halvgamle bøkene så kanskje enda flere vil lese det jeg skriver (noe kynisk ja, men sånn er det liksom).
Aller først må jeg si at det er imponerende at en så ung person (forfatteren var 14 år i 1997) har prestert en bok som Den sure virkeligheten. Det er viktige spørsmål som tas opp i boken og diskuteres. Ali er tydelig på sin stilling og levner ingen tvil om hva hun mener. Hun pakker det ikke inn, hun gjør det ikke rundt og mer spiselig og hun går absolutt ikke rundt grøten. Jeg synes det er litt befriende. Mange viktige emner tas opp, og mange gode poeng presenteres. Men, samtidig så bærer boken preg av å ha blitt skrevet av en ung tenåring. Det er en viss naivitet som skinner igjennom. Det blir rett og slett for enkelt noen ganger.
Når jeg nå har lest Den sure virkeligheten så har jeg tenkt på hvor langt vi har kommet, som samfunn, siden 1997. Svaret skal jeg ikke gi nå, men her følger noen utdrag fra boken.
Mange er mer opptatt av å vise sitt hat og sin avsky for andre personer enn å vise sin kjærlighet til landet. Man kan godt se på motsetningene; de som går i dyre, amerikanske buksemerker, spiser junkfood som hamburgere og står på snowboard. Dette er jo en populær mote, men så snart man vender ryggen til disse amerikanske og moteriktige valgene, og heller foretrekker å gå i afrikanske klær eller spise pakistansk mat, da vil spørsmålene hagle og folk blir skeptiske til deg og din personlighet. Da dukker spørsmålet opp: Hvorfor kan man ikke være en like god nordmann om man bruker klær fra Afrika istedenfor fra Amerika? (side 13).
Jeg vil ikke la det øvrige samfunnet bestemme hvem jeg er. For jeg er en norsk jente, akkurat som de andre ”typiske” nordmennene. Og jeg vil bidra til et fellesskap mellom mørkhudede norske og lyshudede norske mennesker. (side 15).
Man må slutte å forveksle begrepet kultur med dårlige sosiale vaner og med negative og svake sider i et helt samfunn (side 28).
Når det er snakk om innvandrere, kan alle delta i debatten. Man trenger ikke ha spesielt gode kunnskaper om dette temaet så lenge man sier det som forventes (side 31-32).
Enten må jeg være fundamentalist, og dermed få medias oppmerksomhet, eller så kan jeg velge å være et moderat menneske, med et vanlig liv, men med sterke meninger. Men da er ikke media interessert, for innvandrere skal ikke være som vanlige mennesker (side 74).
Man tror man er best og tilhører den beste rasen. Dette er faktisk hva mange mennesker tenker om seg selv. En tro på at man er best og at man lever i det beste landet. Og det er der det hele begynner. Dermed begynner man å finne ulemper – ved andre kulturer i andre land, hos andre raser. Dette trenger ikke være bevisst, og jeg sier ikke at de som gjør dette er rasister, nei, absolutt ikke. Det jeg sier er at mennesker med denne holdningen ikke vil høre meninger fra andre eller se på andre synspunkter. Det er slike mennesker som vurderer en sak bare ut i fra egne meninger. Og det er dette som er den farligste utviklingen av troen på at man selv er den beste, og det er dette som gjør at man ser ned på andre mennesker (side 142-143).
Det er synd å si, men ikke mye er endret siden 1997.
